Nå er hovedpersonene i den nordmørske bygda ute på helt nye eventyr – og i ny innpakning.
Forfatter Sverre Årnes og tegner Ivan Andreassen kommer denne julen med en helt ny historie om Vangsgutane. Det er 30 år siden sist det kom ut et nytt julehefte om livet på og rundt småbruket Vangen.
Bygdeliv
Det var lærer og forfatter Leif Halse som, på oppfordring fra forlagssjef Hans Aarnes i Fonna Forlag, skapte serien med fortellinger fra hverdagslivet på den norske landsbygda. Vangsgutane hører hjemme i Todalen på Nordmøre og der møter vi alle karakterene.
Årets nyskrevne historie om Vangsgutane og Larris er lagt til annen verdenskrig. Det er vanskelige tider i landet og lite mat for alle. På Vangen har de likevel fått tak i en grisunge som med tiden skal bli til julemat. Men dette må være hemmelig for bygdefolket, landbruksinspektøren og tyskerne – noe som byr på utfordringer, ikke minst når Larris også får lyst på juleflesk.
Spøk og nostalgi
For Sverre Årnes har det vært viktig å ha en blanding av humor og nostalgi i den nye historien.
– Gamle lesere må få gjenkjenne sitt, mens nye lesere også får litt å le av. Den pedagogiske biten som var viktig i serien tidligere, blåser jeg i. Slikt er helt ute. Ingen relaterer seg til Knoll og Tott nå lenger, sier Årnes.
– Det viktige er at Vangsgutane er en sammensveiset familie i tykt og tynt, mens Larris representerer et menneske som ikke blir godt nok fôret med slike idealer, sier Årnes.
Tegnere av serien har opp gjennom årene vært Jens R. Nilssen, Bjarne Kristoffersen, Ivar Pettersen, Atle Steinsfjord og John Thoresen. Siden 1982 har forlaget bare gitt ut opptrykk av serien med Jens R. Nilssen som illustratør.
– Utgangspunktet mitt har vært streken til Nilssen. Det er den rene og klare stilen hans jeg har prøvd å etterligne, sier Ivan Andreassen. Sammen med Årnes har han vært på besøk i Todalen for å sikre at rammen rundt historien ble mest mulig autentisk.
– Det er en flat bygd med dramatiske fjell, og husene er karakteristiske og lange. Det har jeg prøvd å skildre i tegningene mine. Jeg tror nok bygdefolket i Todalen vil kjenne seg igjen, sier Andreassen.
Ramp med drømmer
Han har gitt Larris tilbake det røde håret, som Halse i sin tid måtte endre både karakter og utseende på fordi leserne mente gutten ble skildret for negativt.
– For meg er rødt hår et artig poeng som passer på en sint rampegutt. Både han og faren Martin Skjorhagen er blitt karikaturer. Ellers har jeg illustrert Vangsgutane med snille trekk og Sigrid, moren deres, er blitt ung og pen, sier Andreassen.
– Karakterene i serien er stort sett som de var før, bortsett fra at Larris er blitt litt mer slik han opprinnelig var: Ondskapsfull, småskåren, dum – men samtidig med en vag lengsel etter å ha noe felles med de på Vangen. Hans egen far er den illsinte proletaren, som jeg har valgt å gjøre til enkemann. Kjerringa hans var tidligere så anonym at ho bare var «i veien», sier Sverre Årnes.
Det er ikke utenkelig at det vil komme flere historier om livet på Vangen signert Årnes og Andreassen. Men i år blir halve heftet nytt stoff – og resten gammelt Leif Halse-stoff fra 1964, tegnet av Bjarne Kristoffersen.
