Det var noe med den setningen. Det er ingen spektakulær setning, den er enkel og likefram, ikke virtuos, langt i fra, her er vi et stykke unna Prousts elegante, intrikate artisteri, Mykles burleske humor, eller for den saks skyld, Jan Roar Leikvolls styggvakre språk, det er så man tror man kunne skrevet den selv, og det kunne man kanskje, men altså: «De skulle ha det bra.»
Det er en naken setning, det er en sår setning, og den står å lese i Bård Torgersens roman «Voksne og barn.» Boka handler om en liten familie, mor, hennes sønn, en tolvåring, og barnets stefar, sammen skal de på ferie til Gran Canaria. Dit reiser de altså for å ha det bra. Allerede i denne lille, tilsynelatende ubetydelige åpningssekvensen med denne enkle setningen, aner vi at, nei, de vil slett ikke få det bra. Tolvåringen er ikke som andre barn, han skjønner ikke sosiale koder, er utenfor i de fleste sammenhenger, han har ingen diagnose, legene sier at de får vente og se hvordan han utvikler seg. Han har gledet seg til denne turen, ikke minst fordi de har bamseklubb der, en klubb han er for stor til å delta i, men som stefaren sier, han trives best med mindre barn. Moren er utmattet, vil helst ligge på rommet, være alle andre steder, stefaren forsøker så godt han kan, bader med gutten, men kjenner rastløsheten rive i kroppen, og familien drar på dagsutflukt til Puerto Mogan, det ender ikke godt, ikke katastrofalt, men ikke godt.
«De skulle ha det bra.» Det er en sjelden god setning. God fordi den er enkel, god fordi den er ujålete, god fordi den er forståelig, og god fordi den er gjenkjennelig. De færreste av oss, takk og lov, opplever de prøvelser denne lille familien utsettes for. Men vi har alle kjent på at ting ikke blir som vi har planlagt, det vi har sett fram til blir ikke like fint som vi trodde, det kan være et sprik mellom våre forventninger og hvordan disse oppfylles. «Voksne og barn» er en sterk bok. Det er en enkel historie, fortalt i en nøytral prosa, det skjer ikke de spektakulære ting, men teksten lever. Det er så man er fristet til å ta en Knausgård; åh, som den lever. Den dirrer av ubehag, den dirrer av maktesløshet og den dirrer av savn etter ro og harmoni, etter et velfungerende familieliv. Det enkle er ikke alltid det beste.
Men det kan av og til være det mest effektive. Man kan bli imponert når man leser en roman hvor språket gnistrer, hvor ord og setninger tar uventede kombinasjoner, jeg tror det var Per Petterson som sa at det å lese den franske nobelprisvinneren Claude Simons bøker var som å stå under en språkdusj, selv om man ikke helt skjønner hvor forfatteren vil. Og det kan så absolutt ha sin verdi og by på store, utfordrende og uforglemmelige leseopplevelser. Men en behøver ikke bli mindre imponert når man leser fortellinger som på overflaten er tilsynelatende enkle, trivielle, hvor man slett ikke dusjer i språklige nyskapninger, hvor språket i stedet er enkelt, renskårent, ikke nedsauset i adjektiver. Når kombinasjonen av form og innhold møter hverandre, og blir til stor kunst. «De skulle ha det bra.» Du rekker ikke å lese alle bøkene som kommer i høst. Denne rekker du fint på en kveld. Du bør sette av en slik kveld. Virkelig. Om ikke annet, så for denne enkle setningens skyld, og alt hva den rommer: «De skulle ha det bra.»
orjangreiff@hotmail.com