Den tette forbindelsen mellom tekst og musikk utløser en prosess som gir Spelet om Heilag Olav en spesiell dramatisk ladning – og dermed også mange tolkningsmuligheter. Underveis svekkes disse iblant av stykkets problematiske oppbygning, som - heller ikke i Marit Moum Aunes fartsfylte oppsetning - lar seg kamuflere. Men – her er det gjort et helhjertet forsøk, og resultatet blir en forestilling med både kraft og effekt, hvor Spelet løftes til nye høyder.

Ryttere i rasende fart

Opptakten er strålende som innføring i epoken og miljøet, en glidende overgang med gradvis økende aktivitet på og rundt scenen, hvor mye av rammen og stemningen allerede er etablert idet forestillingen skal starte. Området er «åpnet» for å gi mer spillerom i valg av entreer og muligheter for høyt tempo i actionscenene. Det fungerer utmerket med ryttere i rasende fart – og når kongens ankomst blir et pompøst opptrinn, hvor hæren tar kontroll over hele arenaen.

Det visuelt vellykkede forsterkes av et perfekt samspill med det naturgitte i scenografi og lyssetting – slik tirsdagens generalprøve til fulle nøt godt av. I instruktørens velkomsthilsen ble deler av prøvetiden karakterisert som gjørmebryting. Akkurat i tide kom væromslaget og utløste tydeligvis en oppladet energi. Med en varmende kveldssol bak løvhenget ble scenen åsted for et magisk skyggespill, hvor det virket helt tilforlatelig at Grima i Hildegunn Eggens skikkelse framførte prologens ønske om Thalias hjelp til «å trylle vekk eit tusenår ei stund!»

Ledigere språkføring

Fra første stund gir den nye tekstbearbeidelsen (Marit Moum Aune/ Kristian Lykkeslet Strømskag) et friere uttrykk, en ledigere språkføring som – i alle fall til scenisk bruk er et stort fremskritt, og som ikke på noen måte forflater Gullvågs tekst. At ikke alle aktørene har samme drag på dialektbruken, er forståelig – og ingen alvorlig innvending. Hovedsaken er at både innhold og budskap – bl. a. fordi det rituelle preget dempes - mer direkte når frem til publikum. Og befriende er det at forestillingen ikke har innslag av «anstrengt aktualisering», - den virker likevel nær og nærgående.

Underveis registreres et mylder av detaljer som bidrar til forestillingens mektige uttrykk. Mens tablåer som Arnljot Gellines ankomst og dåp og epilogen etter slaget bremser fremdriften – men har også positiv virkning – ikke minst gjennom den kjærkomne humoren formidlet av Ralph Carlssons Arnljot. Livslystne Helga (Hanne Skille Reitan) og Lavrans Haga som sprek Froste hærmann gir tilsvarende glimt i alt alvoret.

Overbevisende konge

Den historiske maktkampen som skildres i Spelet om Heilag Olav, har sine reflekser i våre dagers konflikter. Det gjelder både allianser i det storpolitiske spillet og mer lokale oppgjør, hvor lojalitet settes på prøve, og hvor nye grenser til og med trekkes tvers gjennom familier. Ikke minst handler det om religionsstrid og om kampen mellom fastlåste tradisjoner og nye impulser. En av stykkets kontraster består i at et lite fredelig samfunn helt uforvarende blir åsted for et brutalt oppgjør mellom langt mektigere fiender.

Det helt sentrale utburd-motivet tillegges ulik vekt i forskjellige oppsetninger av Spelet. I 2012 oppleves tolkningen som en påminnelse om at tragiske hendelser ikke kan glemmes ved at det ubehagelige graves ned eller bæres ut i skogen. Slikt etterlater verkebyller som bare kan fjernes gjennom åpenhet og dialog. Kong Olav spiller på dette i møtet med gardfolket på Sul. Han er ikke ukjent med tøffe metoder, men erfaringer i Gardarike har gitt ham ny innsikt. Henrik Mestads kongeskikkelse kombinerer den knallharde lederskikkelsen med den milde karismatikeren på en overbevisende måte.

Sterkt samspill

Kongen er bare én av mange nye profiler i årets oppsetning, for regissøren har ikke bare de enorme resursene som ligger i amatørteatervirksomheten i Verdal og omegn, til rådighet. Hun mønstrer også et kanonlag av profesjonelle krefter, deriblant koreograf Arne Fagerholt med hans store Stiklestad-erfaring. Med Ole Kristian Ruud som leder sørger kor og orkester suverent for at Okkenhaugs musikk blir et bærende element. På Sul har Trond-Ove Skrødal/ Ingunn Beate Øyen med største selvfølgelighet overtatt de krevende rollene som gardfolket Torgeir og Gudrid. Hildegunn Eggens kapasitet er naturligvis en spydspiss – også i Grima-rollen. Sammen med Sverre Bentzens livskloke Gamal-Jostein viser hun at det er liv i røttene ned i det hedenske samfunnet. Samtidig har de et sterkt samspill med en Gudrun som i Heidi Gjermundsen Brochs tolkning kombinerer angsten, tragedien og håpet. Hennes møte med kongen, som åpent innrømmer sin egen redsel, er forestillingens mest gripende scene sammen med Tormod Kolbrunarskalds (Tom Erik Lie) vemodig vakre «Den siste gletten».