De syv middelaldermonologene «Mistero Buffo» gjenskapt av Dario Fo, var Frode Rasmussens glansnummer på 80-tallet. Med dem ble han en av en av landets mest folkekjære skuespillere. Nå er Trøndelag Teater i ferd med å gjøre det igjen, «Mistero Buffo» med Hans Petter Nilsen er en festrus av en forestilling – i en drøy time der vi blir geleidet gjennom de fleste kjente menneskelige sinnsstemninger av en skuespiller med gjøglertalent og sterk fysisk tilstedeværelse.
Nilsen får virkelig kjørt seg. Det er bare teksten, hans innlevelse, mimikk og kroppsspråk på en naken scene.
Gjøgleren formidler sine tanker i opposisjon mot penge- og kirkemakt. Han slår hardt, nedenfra, med presisjon og humor. Dario Fos tekster er like glimrende nå som for 20–30 år siden. Men de stiller ekstreme krav til utøveren for å virkelig fungere. Hans Petter Nilsen innfrir så det suser. Nilsen har løftet seg mye som skuespiller de siste årene – denne oppsetningen innebærer et nytt syvmilssteg.
Av syv monologer er fire valgt ut til denne forestillingen: «Gjøglerens fødsel», «Den blinde og krøplingen», «Bryllupet i Kaanan» og «Lasarus' oppvåkning».
Den første er lavmælt, fortalt stillestående og intimt – med én fortellerstemme. Den er full av personlig smerte, vold, overgrep og død. Den siste er en ellevill festforestilling med stort tempo, rundt 15 forskjellige roller å holde styr på og tettpakket med humoristiske poeng.
Kanskje skyves fokuset litt vel over på humor og skuespillernes formidable register etter hvert som forestillingen skrider frem. Det er den ene lille innvendingen vi har overfor Trøndelag Teaters andre triumfoppsetning av to mulige hittil i 2011.
Skuespiller Nilsen og instruktør Strømdahl har skapt en forestilling som både imponerer og berører, som er intelligent og latterlig, som er opprørsk og samtidig et publikumsfrieri.
Spilles på Trøndelag Teater til og med 5. mars.
