Muligens virker det snodig at en snart 50 år gammel mann kledd i pels og netto holder en utstoppet tiger i lenke. Endatil ute blant folk, og åpenbart svært tilfreds med situasjonen. Men de 60 fjerdeklassingene fra Saksvik skole, som antakelig hadde ventet seg en lærerik, men støvete skoletur til Vitenskapsmuseet, er langt mer imponerte enn sjokkerte. Hver eneste en forlanger autograf av «Han som synger Forelska i lærern!» Hver eneste en tar ham i hånda og gir ham en klem når de må gå. - Sånn har det vært i 30 år, slår Dag Ingebrigtsen fast. Vel vitende om at sangen om hun som sitter foran ham på første rad alltid vil bli hengende ved ham. - Samme hvor jeg har gått de siste 27 årene har alt fra bestemødre til små barn snakket om den sangen. Den dagen jeg rødmer når jeg synger «Forelska i læreren», da slutter jeg. Ingen fare. Dag Ingebrigtsen er ikke en fyr som har lett for å rødme. Comeback-konserten på Royal Garden i kveld kommer til å gå som planlagt, turneen også. Spørsmålet er om The Kids har noe å gjøre i 2007, eller om det er her på museet de hører hjemme. Utstoppet og pelskledd.
«Fanklubb»
Men først, litt historie. 1980: Dag Ingebrigtsen har blitt hanket inn i Melhus-bandet Harvest, og gjort dem til The Kids. Han har fått dem til å bleike håret. Drevet gjennom et krav om sceneklær, og at de må lage show. De skal delta i Trøndersk mesterskap i rock. Dag og Torstein Flakne vet at de trenger en norsk låt for å øke vinnersjansene. - Det tok oss ikke mer enn en halv time å skrive sangen. Allerede etter fire minutter, et stykke ut i første vers, lå jeg på gulvet og rullet av glede. Da visste jeg at vi kom til å bli popstjerner. Popstjerner ble de. Av et format som knapt er sett her til lands verken før eller siden. De selger hundre tusen plater på tre måneder, spiller 44 utsolgte konserter på 48 dager. Fanklubben får tusenvis av brev hver uke, i en tid da vi har én kanal både i radio og tv, som knapt spiller musikk. Så bestemmer de seg for å slutte på toppen, og gir seg i 1982.
«Norske jenter»
- Hvordan er det å være 48 år og synge tekster du skrev som 20-åring? - Det er underholdende, både for meg og bandet, ler Dag. - Tekstene er skrevet på korrekt norsk, et språk som nesten ikke finnes lenger. Men det er jo stilig også.Han lener seg frem og deklamerer sin egen tekst.- Oh. Du gjør meg både vill og gal. Det er «Norske jenter», og den er et kvart århundre gammel.- Og virkningen er helt total. Han lar ordene henge i lufta noen sekunder. - Helt total, ikke sant? Hva som helst kan skje da. Det er sterkt fremdeles. Og så har du den beste låta. «Superstar»: «Du gir alt, du gjør alt, du har alt, du er alt. » Det er ganske rått. Snålt egentlig, å ta ordene fra ungdommen i munnen. Jeg har ikke tenkt på dem på 25 år. Men vi tar det med en stor dose humor, det har vi alltid gjort. - Hvorfor hører The Kids hjemme i 2007? - Den gangen var vi jo relativt frekke. Vi gjorde noe ingen andre gjorde, tok den helt ut. Jeg vet ikke hvordan man kan ta det like langt i dag. Men vi var først og fremst musikere. Vi sang så fint vi klarte, spilte så fint vi klarte og laget så fine sanger som vi klarte. Og med de enkle midlene vi klarte å skaffe her oppe i Trondheim, laget vi show.
«Cool»
For show må det være. Det mener Dag fremdeles. - Ellers kan man like godt sitte hjemme og høre på plata. Jeg er sånn. Første gang jeg så et bilde av Mick Jagger tenkte jeg: «Ja. Det så kult ut. Sånn vil jeg være.» Dermed måtte Bjørn Wirkola og Odd Iversen finne seg i å klatre noen trinn ned på unge Ingebrigtsens idolstige. Fremdeles skjer det noe med ham når The Kids er samlet. - På egen hånd kjører jeg en mye lavere profil. Jeg og gitaren. I Kids tar jeg ut drømmen om å leke popstjerne. Både jeg og bandet synes det er morsomt. Det er artig med action. Likevel er jeg først og fremst musiker. Det er prosessen med å skrive ei låt jeg liker best. Tekster tar lengre tid. Det er ikke lett å formidle noe fornuftig, noe du kan være stolt av, på fire linjer. Det vi var flinke til, var å sette lytteren raskt inn i situasjonen. Gjerne med en slags taper som hovedperson, og så skjer det noe spennende etter hvert.- Og musikken har stått seg? - Ja. Vi prøver ikke å gjenskape Kids slik det var. Vi spiller som vi er i dag, akkurat som vi gjorde da. Så noen av sangene er faktisk enda kulere nå. Men det er klart, The Kids har jo en helt egen stil.
«Ensom»
TNT er et annet band med egen stil, som har mye å takke Dag for. For det første fordi han startet bandet. Dernest for låtene som løftet dem i tre etapper. Først «Harley Davidson», så «Seven Seas» og til slutt: «Ten Thousand Lovers», etter at han hadde sluttet i bandet. Mange mener at det TNT har manglet siden da er nettopp gode låter.- Du kunne ikke ha skrevet flere? - Jeg har aldri blitt spurt om det.- Det sies at det forholdet mellom Dag Ingebrigtsen og TNT ikke har vært helt topp? - Det er bare en myte. Hvorfor skulle vi ha et dårlig forhold? Hadde vi hatt det, måtte de ha passet seg. Da hadde jeg startet Dag Ingebrigtsens TNT, og virkelig vist dem heavyrock! Han har allerede reist seg, og gjort det vanskelig å trekke utsagnet i tvil. På gulvet i museumskafeen, omgitt av eldre menn i blazer og tversover, demonstrerer han hvordan en heavy-vokalist bør opptre.- Jeg skulle hatt TNT surret rundt kroppen, og detonert sprengstoffet på scenen. Boff! Det skal smelle! - Savner du dem? - Jeg er stolt av TNT. Stolt av å være gründeren. Og jeg mente jo TNT. Akkurat som jeg mente The Kids. Det var noe som måtte ut av kropp og sjel. Men jeg er nok mer oppfinner enn gjennomfører. En stayer, men litt forvirret. Jeg vil ikke være bare heavy, bare lyshåret eller bare RBK-sanger. Jeg passer ikke inn i bås. Mer ute på enga. Frittgående superstar, gliser han.
«Tårer»
- Venter dere å tjene mye penger på comebacket? - Det er i hvert fall ikke grunnen til at vi gjør dette. Vi som driver med musikk fremdeles, har bra med suksess. For dem som ikke driver med musikk, er det nesten mest stress å få det til, med permisjon og slikt. Og jeg, jeg har jo vært alvorlig syk. For to år siden fikk han hjerneblødning. Han skjønte hvor alvorlig det var da han ble lagt på enerom.- Jeg hadde jo aldri besøkt noen som overlevde, på enerom. Jeg fikk beskjed om at jeg kunne dø under operasjonen, men at jeg helt sikkert ville dø hvis jeg ikke tok den. Så jeg hadde barna oppe i senga, og sa farvel til dem.Men det skal ei kule til en trønder, og mer enn ei sprukket blodåre til for å stoppe Superstar-drømmen til Dag Ingebrigtsen. Veien tilbake har vært tung, men han har fått hjelp.- Jeg har stått på scenen sammen med både TNT og Stage Dolls etterpå, for å hindre sceneskrekk. Du må nyte scenen. Du vet aldri. En dag er det slutt. Dette er en fin måte å få tilbake selvtilliten på. Både som låtskriver og. . . superstar. Han følger ikke så nøye med på hva som foregår på rockescenen i Trondheim i dag. Men liker, som han sier, «alle som høres ut som om de mener det de driver med».- Noe som er karakteristisk for din sangstil også? - Ja. Jeg har rett og slett ikke evnen til å holde igjen. Når jeg er så hes at det kjennes ut som jeg har svelget ei stingsild, og noen drar den sakte opp igjennom halsen min, da skulle jeg ønske jeg kunne yte 90 prosent. Men musikk er så fint! Jeg blir revet med, og river hull i meg selv. Jeg gir alt jeg har!
«Nye klær»
- Men det er da artig å kle seg ut? Det synes vel alle. Jeg er egentlig bare en helt vanlig trønder, påstår han plutselig. - Akkurat det er vel en drøy påstand? - Nå. Kanskje det. Men alle liker da maskerade? Egentlig er det ikke så lett å svare fornuftig på om Kids hører hjemme i 2007. Vi bestemte oss tidlig for at vi ikke skulle hive oss på noen bølge. Jeg vil heller skape noe jeg liker og få fiasko, enn noe jeg ikke liker, med suksess. Og skaper jeg noe jeg liker, og lykkes, ja da blir lykken dobbel. Jeg tror jeg kan si at mitt lodd her i livet, det er å spre glede og faenskap. Det satt som et skudd i 1980. Skal vi tro Adresseavisens anmeldelse av samleplata som ble sluppet denne uka, er det en glimrende resept også i 2007.
