Album Steinar Raknes: STILLHOUSE
Pop-, rock- og countrylåter er i ferd med å bli jazzens nye standardrepertoar. Det er gjerne snakk om fragile versjoner gjort av kvinnelige vokalister, og norske utøvere med Susanna Wallumrød i spissen har fått internasjonal oppmerksom for sin utforsking av den moderne popkatalog.
Steinar Raknes har en maskulin tilnærming, både i formidling og i låtvalg. (Selv om han kanskje snappet to av låtene her fra et coveralbum med Nanci Griffith?) Han har gått til den amerikanske tradisjonen av artikulerte mannlige romantikere, med Bob Dylan, John Prine og Jerry Jeff Walker i spissen. Han har tatt for seg mer rytmiske låter også, med «Kiss» med Prince og Bruce Springsteens «I'm On Fire» i spissen.
Det er bassen og stemmen det dreier seg om her. Forsiktig bruk av pumpeorgel og munnspill i korte sekvenser av enkeltlåter bryter den mest ekstreme minimalismen, sammen med vokalbidrag fra Solveig Slettahjell, Kaia Bremnes og Unni Wilhelmsen.
Raknes kjenner og skjønner helt tydelig alle låtene han formidler helt til bunns. Det går frem av både spillet og sangen. Han har dynamikk, rytmikk og fingerferdighet nok til å gjøre backingen interessant, og synger både uttrykksfullt og godt. Men selv om det hele tiden er smakfullt og fint, så er monotonien utfordringen i prosjektet. For formidlingen ER naken, og det kreves mye for at albumet som helhet ikke skal ende opp som en velklingende lydtapet.
Raknes lykkes i stor grad, men det er fortsatt sånn at disse sangene fungerer best enkeltvis eller noen i slengen. Det er også sånn at det er utfordrende for Raknes å plassere tre egne låter i selskap med klassikere som John Prines «Speed Of The Sound Of Loneliness», Joni Mitchells «Woodstock», The Bands «Twilight» og Dylans «Corrina, Corrina». Det krever selvtillit, og den er delvis berettiget. Hans egen «Walkin» er et av albumens høydepunkt, mens den mer upretensiøse «Down The Drain» har mer å gå på, spesielt tekstmessig.
Høydepunkt: «Killing The Blues»
