Morten Fagervik er Motorpsycho-gitaristen som ikke kunne spille, og som fant seg bedre til rette i bandets kulisser. Nå trekker han i trådene når Åge Aleksandersen er på turné.
– Fortell hvordan livet på veien var i starten med Motorpsycho og Åge Aleksandersen.
Om Motorpsycho: – Jeg begynte å jobbe med Motorpsycho i 1992, og ble turnéleder i 1994. I starten besto apparatet rundt bandet av meg og en som solgte T-skjorter. For min del gikk dagene med til å kjøre bil, før jeg måtte rigge scene når vi kom frem til konsertstedet. Det var en åpenbaring da vi oppdaget «nightlineren». Det gjorde arbeidsdagen min veldig mye enklere, spesielt med tanke på at vi vanligvis turnerte åtte uker i strekk. Men bortsett fra utstyret, var det lite å holde styr på – med Motorpsycho var det mye rock 'n' roll og lite sex and drugs.
Om Åge: –Jeg begynte i 2005, og kom til en meget velsmurt organisasjon. Åge og Sambandet er landets største rockelokomotiv, profesjonelt til fingerspissene, bestående av voksne folk med flere tiårs erfaring.
PRODUSENT KÅRE VESTRHEIM: - Styrmann for Åge, los for Motorpsycho
– Har de to bandene noen spesielle vaner når de er på veien?
Om Motorpsycho: I turnébussen har det alltid gått i musikkdiskusjoner. Vi har vært gjennom mange forskjellige faser. Ett år hørte vi kun på impro-jazz, det neste gikk det i forskjellige lo-fi-band, før vi gikk inn i en lang heavy metal-periode. Hørte vi ikke på musikk, så vi på musikk-dvd-er.
Om Åge: I bussen til Sambandet leses det mest bøker og høres på iPod. Det fortelles også veldig mange artige historier. Steinar Krokstad levde jo amerikadrømmen med Stage Dolls, Morten Skaget turnerte Japan med TNT. Alle historiene egner seg dessverre, eller heldigvis, ikke på trykk.
– Store band putter ofte merkelige ting på «rideren» sin. Har Trøndelags to største band noen spesielle nykker man må hanskes med?
Om Åge: Ikke i det hele tatt. Sambandet er sju på scenen, men krever kun én kasse øl, ei flaske konjakk og litt vin.
Om Motorpsycho: De krever heller ikke kun brune non-stops i en skål. Det eneste merkelige vi har krevd er langstilkede røde roser. Hva vi skulle med dem husker jeg ikke.
– Etter mange år som turnéleder, kan du peke på ett spesielt minneverdig øyeblikk fra livet på veien med hver artist?
Om Motorpsycho: Vi spilte på festivalen Dynamo Open Air i Nederland i 1995, da jeg fortsatt spilte i bandet. 180 000 mennesker var innenfor dørene på festivalen. Vi var inne i en «nedpå-periode», og passet ikke helt inn siden det var en metalfestival. Jeg tror ikke så mange hadde møtt opp for å se nettopp oss, men du verden for en opplevelse.
Om Åge: Det må bli konserten på Torget i 2009. 18 000 mennesker hadde møtt opp, og selv om jeg var dødssliten var det en «højdare» å få jobbe den kvelden.
– Som lystekniker, hvordan vil du sammenligne de to bandene?
Om Motorpsycho: De er så improvisasjonsbasert at de aldri har gjennomført den samme konserten to ganger. Som lystekniker ble jeg nødt til å lære meg å lese hvilke partier som kom av bevegelsene til øyenbrynene til Håkon Gebhardt eller av hvordan Snah beveget venstreskulderen. Samspillet deres er helt unikt. De vet hvor de skal med musikken, mens ingen andre aner hva som vil skje.
Om Åge: Med Åge og Sambandet er ting mer bestemt, de har en fast mal. Det er ikke så mye rom for improvisasjon, men med en såpass stor backkatalog kan de bytte ut hele set-lista mellom konserter og likevel fremføre kun kremlåter.
Både Motorpsycho og Åge og Sambandet spiller konserter i kveld, henholdsvis på Byscenen og i Studentersamfundet. Begge konsertene er utsolgt.
