«Er det mulig å le av den grusomme Hitler?»
Det spørsmålet har ensemblet bak Bertolt Brechts satire «Arturo Ui» stilt seg mange ganger.
– Og hver gang har vi kommet frem til at ja, vi kan le av Hitler. Det er teatrets rolle å være narr selv om tematikken er dypt alvorlig, sier Harry Guttormsen.
Han har regien på stykket «Arturo Ui – og hans knirkefrie vei til makten» som har premiere på Trøndelag Teater fredag. Stykket er en satire over Adolf Hitlers vei til makten. Hvordan tenker en mann som ønsker seg verdensherredømme og hvilke ingredienser skal til for at han lykkes, er spørsmål som komedien forsøker å gi svar på.
Les anmeldelsen av stykket her.
Skrev i eksil
Den tyske dramatikeren Bertolt Brecht skrev stykket allerede i 1941. Kommunisten hadde flyktet fra Tyskland, satt i eksil i Helsingfors og ventet på oppholdstillatelse i USA. Han spurte seg selv hvordan han kunne kommentere det som skjedde i hjemlandet, han hadde vært vitne til hvordan Hitler og nasjonalsosialistene kom til makten uten mye motstand. Kunstnerens metode ble å skrive komedien «Arturo Ui» hvis handling er lagt til et gangstermiljø i Chicago.
Hitler-skikkelsen Arturo Ui er en liten gangsterjypling som sammen med sine tre undersåtter sikter mot raske penger og politisk makt. Med smiger og vold får han først innpass i grønnsaksmafiaen, og deretter følger vi hans makt over byen og marsj mot resten av verden.
Posøren Hitler
–I likhet mer Hitler kommer gangsteren Arturo Ui til makten gjennom å spille på andres begjær for makt og penger, sier regissør Harry Guttormsen.
Hans Petter Nilsen har sin første hovedrolle som Arturo Ui, og har jobbet knallhardt med å utforme den komiske Hitler-skikkelsen. Han har sett utallige You Tube-klipp av Føreren, dokumentarer og spillefilmer. Leni Riefenstahls propagandafilm «Viljens triumf» viser blant annet rendyrkingen av «nazipopstjernen» Hitler.
– Hitler var en posør, en politisk skuespiller som leverte tordentaler uten innhold. Likevel bet folk på, og det skyldes blant annet de velregisserte og teatralske opptredenene som apparatet rundt ham greide å stelle i stand.
Skuespilleren har lett etter det publikum kjenner igjen hos Hitler: Temperamentet og de ukontrollerte raseriutbruddene. Gestikuleringen og talemåten.
Høyreekstreme vinder
– Samtidig har jeg sett ham for meg som en liten, redd gutt, en tass som skvetter av at noen spretter en ølkork. Og her ligger mye av komikken. Arturo Ui har en talefeil, men ved hjelp av logoped og kurs i klassisk talekunst får han fart på talegavene.
Brechts Hitler-parodi kan ses på som en teaterversjon av Chaplins «Diktatoren». Morsomt, men med et alvorlig varsko mellom linjene.
– Brechts satire var en advarsel mot det som var i ferd med å skjei Europa. Med dagens gryende høyreekstremisme i Europa, viser stykket at det fortsatt er aktuelt, sier teatersjef Kristian Seltun.
Han viser til at høyreradikalismen vinner terreng innenfor demokratiske former i Europa. Blant annet er det fascistiske partiet Jobbik i Ungarn, som er antisemittisk og trakasserer landets sigøynere, landets nest største opposisjonsparti med en oppslutning på 20 prosent.
Röhm og Roma
Med unntak av den karakteristiske barten, finnes det ingen referanser til nasjonalsosialismen eller holocaust i stykket. Hvor Brecht hentet navnet Arturo Ui fra vites ikke, men Hitlers nærmeste – Goebbels, Röhm og Göring – er gjenkjennbar i kraft av italienskklingende navn.
– Hitler ofret flere som sto ham nær fordi de sto i veien for ham, og skikkelsen Ernesto Roma – altså Ernst Röhm – var en av dem, sier Mads Bones som spiller Roma.
Premiere på Trøndelag Teater fredag 20. januar kl. 19.30. Spilles også lørdag kl. 18.
