KONSERT
Frognerbadet, Norwegian Wood
Patti Smith
Mens en knapt hørbar gitar spilte temaet fra «Norwegian Wood», entret Patti Smith scenen, i svart lue og skjerf, klaget over at hun kom til å synge som en frosk på grunn av forkjølelse, og gratulerte publikum med «the viking spirit» under de rådende festivalforhold. Patti fokuserte på sine mest kjente låter. De åpnet med «Dancing Barefoot», gikk så rett over i en av sine største klassikere «Redondo Beach». Det hadde sluttet å regne i gjørmehullet, og Patti tok frem kassegitar for «My Blakean Year». Det spiller ikke særlig rolle at hun har en særdeles enkel gitarteknikk, hun har nærvær og formidlingsevne som få andre. Likevel var det en stor fordel at det glimrende band med gitarist Lenny Kaye i spissen kom inn og dro låten dynamisk mot klimaks. Ikke hennes aller beste låt, men det første høydepunktet på konserten. Det gjorde ikke det minste at de fortsatte med to låter fra Patti Smiths klassiske debutalbum «Horses». «Free Money» og «Ghost Dance» viser to sider av hennes eksepsjonelle talent. Like spirituell og mytisk som poet som Allen Ginsberg, like rocka som Iggy Pop.
Patti og bandet startet slentrende, ja kunne nesten virke nonchalante. Men det er fordi de bruker tid til å bygge opp stemningen. Både i hver låt og i konserten som helhet.
Intensiteten steg for hver låt, det gjorde stemningen blant publikum i det bratte, gjørmete skråningen. Dessverre hadde Adresseavisen deadline en time ut i settet. Da gjensto etter mine lister låtene «Pissing In The River», «Beacause The Night», og en avsluttende medley av «Rock'n'roll Nigger» og «Gloria».
