– Jeg har klasselisten, men mange har nok skiftet etternavn da de giftet seg. Vi var nødt til det den gangen, sier Solveig Elder (bildet).

I juni er det 65 år siden de gikk ut av barneskolen. Sammen med klassevenninnene hun fortsatt har kontakt med, Randi Larsen, Eva Ramberg Mo, Inger Johanne Strømgren, Ragnhild Sødahl og Sissel Maske, forsøker hun å finne ut hvor de andre i gjengen er. Elder vet om to som har falt fra, og dessuten at det var et par som forlot landet noen år etter skolegangen.

– Men det er sikkert flere som fortsatt bor i Trondheim som gikk i den klassen, mener hun.

I fjor høst skrev vi om jenteklassen fra Kalvskinnet skole som feiret 80 år siden skolestart.

Streng lærerinne

På klassebildet sitter lærer Ragna Didrichson i front sammen med sine 24 elever i den ene av de to jenteklassene som gikk på Ila.

– Hvordan var læreren?

– Streng. Det var jo rene gutte- og jenteklasser den gangen, med egne innganger. Det var ikke gjerde i skolegården, men det var jenteside og gutteside. Jeg husker hun sa at det verste hun visste var hvis jentene hoppet bukk med guttene i skolegården. Hun ville nok fått sjokk om hun så hvordan det er i dag, ler Elder. Hun nevner at å hoppe paradis, eller «paris» som det het her, og tauhopping var to populære aktiviteter blant jentene den gangen. Guttene spilte mye basse, minnes hun.

Magre tider, uten kroppspress

Elder har fått med seg kroppspressdiskusjonen som har versert i Adresseavisen de siste dagene. Blant annet fortalte vi om at svømmeundervisningen på Huseby skole er kjønnsdelt i 8. -9. klasse. Det er jentene som har bedt om det for å slippe kroppspresset.

– Vi hadde ikke det enorme kroppspresset. Det har utviklet seg voldsomt og jeg tror de sosiale mediene har mye av ansvaret, sammen med mediene, og spesielt den kulørte pressen. Jeg har selv barnebarn som har vært gjennom tenåringsperioden og jeg ble sjokkert over hvor opptatt de var av hvordan de så ut. Jeg syntes de så nydelige ut, mens de selv var meget misfornøyd, sier hun.

– Kjære jenter, dere må ta opp kampen, skriver politisk redaktør Tone Sofie Aglen i en kommentar til debatten.

Elder er heller ikke i tvil om dagens unge står foran mange flere valg enn hun selv gjorde. Mat og søtsaker var et knapphetsgode under krigen og i etterkrigstiden. Fysisk aktivitet var en integrert del av hverdagen og elektroniske dingser begrenset seg til hustelefonen og radioapparatet – og knapt det.

– I dag må man bruke mye mer egenvilje til å si nei til forskjellige ting. Den gangen hadde vi ikke noe valg, sier 78-åringen og minnes da hun og to andre fra klassen syklet til Oslo sommeren 1951.

– Vi overnattet på en låve en natt, og på en jernbanestasjonen den andre natta. Det største problemet var støvet på veiene, de var jo ikke asfaltert. Men jeg tror ikke foreldrene våre var redde for at vi skulle bli antastet eller noe sånt. Tenk på det – vi var bare 13 år gamle, sier hun.

Krigsflyktninger fra Finnmark

Hun vokste opp i Christian Jelstrups vei i Ila, sammen med mor og far og to søsken. Under krigen ble det svært folksomt i boligen. Elders mor var fra Finnmark og da bombingen startet i 1944 flyktet flere av slektningene til familien i Trondheim. Plutselig var de ti personer i huset.

– Jeg husker bare at det var artig å få søskenbarn, onkel, tante og besteforeldre på besøk. Men det må ha vært ganske heftig i perioder, sier Elder, som utdannet seg til psykiater i Oslo og kom tilbake til Trondheim som fylkespsykiater i 1984, etter flere år i Bergen. Datteren Ingunn Elder er inspektør ved Ila skole og i flere år tok hun med fremmedspråklige hjem til moren, for å vise dem et «norsk hjem».

– Det var interessant å være sammen med unger som har opplevd krig, og jeg tror min bakgrunn gjorde at jeg forsto litt mer av hvordan de hadde det, sier hun.

foto
Solveig Elder søker gamle klassevenninner fra Ila skole. Planen er å samle den gamle gjengen til et hyggelig treff på resturant i februar. Foto: privat