– Var det like bra som på Dokkhuset?, spurte en fyr på vei utetter 100 minutter med pur Thompson for entusiastisk, lydhørt publikum natt tilfredag.

Umiddelbart var det nærliggende å svare «njei».

Så er også konsertenfor fire år siden en av de beste jeg har sett i Trondheim, uansett artist ogsjanger.

Torsdagens konsert varogså til tider, eller mer presist, det meste av tiden, gnistrende bra.

Dessutenfor oss som har sett ham før: Forbløffende annerledes.

Som sist spilte hanmusikk fra 60- 70-, 80-, 90- og 2000-tallet, men gjerne litt andre sanger. Toav de beste øyeblikkene var nye sanger, som sannsynligvis kommer på plate nesteår.

Låtmaterialet, formidlingen og gitarspillet er hver for seggrunn god nok til å oppsøke Thompsons musikk. Til sammen gir det en artist medmer å spille på enn de fleste og beste det er naturlig å sammenligne med.

Et voksent publikum jublet med god grunn til hans FairportConvention-klassiker «Genesis Hall», 70-tallsjuvelen «Down Where The DrunkardsRoll» og en av de mørkeste samlivsballadene som er skrevet, «Walking On A Wire»fra han og ekskona Lindas skilsmissealbum fra 1982.

Fra øverste hyller på en omfangsrik karriere har han sanger oggitarspill med imponerende spennvidde.

Mens andre toppgitarister har med seg etarsenal av strengeinstrument på scenen, får Thompson sin ene til å låte sommange, enten han er «picker» mellom folk og bluegrass i «1952 Vincent BlackLightning»(som har blitt en amerikansk bluegrass-standard etter at Thompsonskrev den på 90-tallet) eller som skarp rocker i spretne «Valerie».

Noen ganger er det vanskelig å tro at samme mann har skrevetdisse sangene. Gitaristen Thompson gnistret aller best i den korthugde soloenpå «She Twists The Knife Again», en av de slemmeste, mest selvrettferdigesamlivsballadene hans.

Veien fra den til nye, varme og vakre «Saving The Good Stuff ForYou» har mye levd liv.

Sammen med en annen ny, intens ballade «Snow Goose»lover den svært godt for neste års Thompson-album. Så gode uutgitte sanger harhan aldri hatt i settet her i byen.

Enkelte savnet sikkert noen gamle klassikere, men en dypføltversjon av hans mest covrede sang, «Dimming Of The Day» fra 1975 somekstranummer, er bortimot umulig å toppe.

Mange mellom Bonnie Raitt, KirstenBråthen Berg, Tom Jones og Emmylou Harris har med hell prøvd seg på den, menThompson synger den fortsatt som om den er mest hans.

Om lengsel ikke blir stort vakrere i populærmusikk enn i hanssang om skumring, viste finalen at Thompson også er leken og mann for å løfteandres underkjente musikk.

Hans skarpe, energiske vri på Britney Spears «Oops!I did It Again» rundet aftenen av på rungende vis, med et skjevt smil og massivallsang. Jo da, Thompson gjorde det denne gang også.