- Dette er en gammel debatt som har eksistert siden Agnar Mykle. Han brukte hendelser og personer fra det virkelige liv i romanene sine. Likevel er det en viktig debatt fordi den er en påminnelse: Som forfatter kan du skrive akkurat det du vil, skriv historien selv om det innebærer at du involverer dine nærmeste. Begynner du med selvsensur, må du finne deg noe annet å gjøre, oppfordrer Ragde.

Roman som hevn

Det var Aftenpostens Ingunn Økland som lørdag skrev en kommentar der hun er kritisk til bølgen med selvbiografiske romaner der virkelige og til dels navngitte mennesker dukker opp som skjønnlitterære romanfigurer. Hun mener dette innebærer at personer kan føle seg invadert eller utlevert, noe som i neste rekke fører til «tvilsom litteratur». Økland trekker fram Vigdis Hjorths siste roman, «Arv og miljø» som et eksempel, samt den svenske forfatteren og professoren Ebba Witt-Brattströms roman «Århundradets kärlekskrig». Forfatteren selv – og den svenske offentligheten – framstiller romanen som en litterær kommentar til skilsmissen mellom Witt-Brattström og den kjente kulturpersonligheten Horace Engdahl.

Anne B. Ragde mener man må skille mellom «hevnlitteratur» og selvbiografiske romaner.

- Skriver du romanen som en slags hevn, slik Witt-Brattström nok har gjort, blir det todimensjonalt og dermed dårlig litteratur. Du får bare høre om én side ved personen. Skriver du fram tredimensjonale figurer derimot, skapes god litteratur. Karl Ove Knausgård og Vigdis Hjorth er eksempler på forfattere som evner å skrive tredimensjonalt og strålende. Jeg tror kritikken bunner i at Ingunn Økland er «fed up» av denne typen litteratur.

Skrev om sin egen mor

Ragde mottok selv gode kritikker for romanen «Jeg har et teppe i tusen farger» der hun skriver om egen oppvekst og forholdet til moren. «Sterkt og utleverende fra Anne B. Ragde. (...) Gispende utleverende om foreldrene, navngitte naboer og andre mennesker», skrev bokanmelder Guri Hjeltnes i VG.

Her kan du lese Adresseavisens anmeldelsen av Anne B. Ragdes nyeste roman «Alltid tilgivelse»

- Hadde du betenkeligheter før du begynte å skrive romanen?

- Overhodet ikke. Det var ikke bare de positive sidene ved oppvekst og familieliv som kom fram, men jeg hadde ingen betenkeligheter. I stedet var det en befrielse å skrive. En god forlagsredaktør vil uansett veilede deg slik at du ikke skriver en historie som kan oppleves som grafsing eller hevn, sier Ragde.

Hun fikk sin «oppvåkning» da hun for mange år siden leste amerikaneren Bret Easton Ellis kontroversielle roman «American Psycho». Boka skapte stor oppstandelse da den ble lansert på grunn av hans detaljerte skildringer av sex og grov vold.

- Da jeg leste denne romanen gikk det opp for meg at jeg kunne skrive akkurat hva jeg vil.

Gleder seg til Hjorth

I den prisvinnende romantrilogien «Innsirkling» av Carl Frode Tiller henger romanfiguren David ut sine nærmeste i en selvbiografisk roman. Tiller innser at det kan leses som en problematisering av de etiske sidene ved å skrive selvbiografisk.

- Men for meg var dette grepet først og fremst en løsning på et litterært problem, altså gåten rundt Davids hukommelsestap, samt en del av romanens behandling av identitetsproblematikken. Hvem er vi? Hvem skaper – og hvordan – skapes fortellingen om oss selv?, forklarer Tiller i en tekstmelding.

Forfatteren understreker at han aldri har vært motstander av selvbiografiske romaner.

- Og jeg gleder meg stort til å lese Vigdis Hjorth.

Les også kommentaren «Sannhet på bok» om Vigdis Hjorth-debatten

foto
Litterær kvalitet: - Jeg er ikke selvbiografisk i mine romaner, men det betyr ikke at jeg er motstander av selvbiografisk skjønnlitteratur. Det viktigste er den litterære kvaliteten, den trumfer det meste, sier forfatter Carl Frode Tiller. Foto: Kjell A.Olsen