Tidligere har Åge Aleksandersens Ramp-stipend gått til artister i startfasen av karrieren, både for Slincraze og Conor Patrick & The Shooting Tsar Orchestra har det nesten vært som fødselshjelp å regne.

Når stipendet i år går til Soup fra Trondheim og Skaun, et band som har holdt på i ti år og gitt ut seks album, flere av dem til strålende kritikker her i avisa, er jeg imidlertid fristet til å se på det mer som en slags fortjenstmedalje. Mer en påskjønnelse for hardt arbeid og gode (om enn litt oversette) resultater enn som en erkjennelse av potensial som venter på å bli forløst.

For Erlend Viken og hans Soup er blitt en slags musikkens hverdagshelter. Stabile leverandører av kvalitet, så stabile at vi kanskje har begynt å ta dem litt for gitt med årene? Musikken deres er riktignok alt annet enn hverdagslig. Ambisiøs, episk og mektig, er den blitt sammenlignet med artister som Sufjan Stevens og Sigur Rós.

I en musikkbransje preget av dårlige tider, er en kvart million nesten uhørt mye penger. Skal en først gi bort 250 000 kroner, er det legitimt å ønske å gi dem til noen du vet har stayerevne og som mener alvor. Soup har holdt det gående, på høyt musikalsk nivå, i mange år og på beskjedent budsjett. Sånn sett er det grunn til å tro at pengene er en god investering, og det er vanskelig å ikke unne bandet denne muligheten.

Så kan man hevde at Soup allerede har fått sine sjanser, at de har fått vist seg fram, at de allerede har et etablert navn. Sist helg solgte de for eksempel ut Brukbar/Blæst. Har de ikke allerede nådd sitt naturlige nivå?

Ja og nei. Det er ikke en artistrett å bli stjerner og «household names». Samtidig er Soups store problem at de ikke har klart å markere seg og være synlige nok utenfor kjennermiljøer i Trøndelag (et ikke ukjent fenomen for trondheimsband, for øvrig). Samtidig har de et stadig voksende publikum ute i Europa som kan og bør pleies gjennom turnering i tiden som kommer.

Det taler også for Soup at de har vist evne til å tenke nytt og spennende, i katalogen finner vi både en elektronisk instrumentalutgivelse og et album med trønderske tekster basert på Olav Duuns litterære univers. Erlend Viken er en følsom kunstnersjel med visjoner, og det gjør godt å vite at slike får handlingsrom til å prøve ut ideer utenfor hovedstrømmen.

Kunstnerisk sett har Soup lite å bevise, stipendet gjør dem neppe til et enda bedre band. Men de kan jobbe mer og smartere for å få den oppmerksomheten musikken deres fortjener. Med Ramp-stipendet har de fått en gyllen mulighet svært få andre får.

Nå er det bare opp til dem selv å bryte gjennom glasstaket.