«Lykke på italiensk» er en sjarmerende, menneskelig bittersøt tragikomedie. Erkeitaliensk, men samtidig fra en del av Italia hvor slike filmer vanligvis ikke finner veien til Norge, nemlig fra Puglia, nærmere bestemt ved Lecce, nederst på hælen.
Filmen låner både fra folkekomedien og fra grim, aktuell europeisk virkelighet. En kvinnedominert familie med tekstilbedrift er i ferd med å bli utkonkurrert av Kina ved filmens start. Tre generasjoner kvinner må flytte fra familiehuset, til enklere kår.
Den 65-årige bestemora har et godt øye til en ny mann. Hennes eldste datter tynges av ansvar og en utagerende tenåringsdatter. Tanta i huset drømmer om en skuespillerkarriere. Når de plutselig blir fattige og må prøve å klare seg av en jordlapp på landet, blir filmen en slags omvendt «Jeppe på Bjerget» i høylytt italiensk familie.
Regissør Edoardo Winspeare og hans frodige ensemble lykkes rett som det er i å skape fornøyelige scener til menneskelig tragikomikk med alvorlig bunn. Filmen er best når den nærmer seg enkle gleder og i hovedrolleinnehaver Celeste Casciaros skildring av en kvinne på randen av bitterhet, uten tid til seg selv. Mennene i historien er ikke like godt tegnet selv om en blyg funksjonær fra skatteetaten gjør en interessant figur.
Som europeisk familiedrama har «Lykke på italiensk» en god del for seg. Et godt styrke fra toskanske klisjébilder blander den familieliv, idyll og krise til en historie hvor det aldri blir så galt at det ikke er godt for noe.