En av de store snakkisene i Cannes i fjor var at denne filmen ble vraket fra hovedkonkurransen og heller plassert i et sideprogram. Flere franske og internasjonale anmeldere mente den var en av de aller beste filmene på hele festivalen. Akkurat det er jeg uenig i, men franskere oppvekstdrama fra sent 80-tall skal godt gjøres.

Den er nemlig tidvis svært godt gjort, Arnaud Desplechins finstemt ladede tilbakeblikk på en middelaldrende manns formative år og oppvekst i Roubaix, regissørens egen hjemby. Mathieu Amalric spiller en antropolog som rekapitulerer oppvekst og ung kjærlighet, i anledning av at han vender tilbake til Frankrike etter flere år i utlandet.

Den dyktige franske regissøren, som best huskes for eminente «En julefortelling»(2008) har laget en solid filmatisk parallell til en klassisk erindringsroman. Musikk, erindring, bilder, mennesker, drama og fortellerstemme er med lett hånd vevet sammen til bittersøtt blikk på oppvekst på slutten av 80-tallet.

Det tragiske familiedramaet som ligger i bunnen, pirkes det bare så vidt i. Det er historien om den vordende antropologen Paul før og etter Berlin-murens fall, fra skoletur til Sovjet til opprivende forhold til kvinnen i hans ungdom, som er hovedsaken. Festing, studier, sex og doprøyking er godt tonesatt av De La Soul, The Jam, The Specials og Run D.M.C.

Den store styrken til filmen er skildringen av det gryende og bristende forholdet mellom unge Paul og uforutsigbare Esther, godt spilt av Quentin Dolmaire og Lou Roy-Lecollinet, til ømt ladet filmfortelling. Problemet og svakheten til filmen er at, foruten de spenstige formgrepene, er historien og fortelleren for hul og selvopptatt til å heve seg over hopen av oppvekstdrama hvor aldrende menn tenker følsomt tilbake på kvinnene som ikke lenger er i livene deres.

Enhver epoke vil naturlig nok og bør ha sine oppvekstdrama. Tidsbildene fra sent 80-tall og portrettet av en ung mann i formative år er skildret med følsomhet og musikalitet. Kvinnerollene er ikke like dypt skrevet og representert. Til gjengjeld møtes to middelaldrende menn i epilogen, til sår mimring om henne de ga slipp på som unge menn. «Mine beste dager» er en god, men også litt irriterende og erkefransk film om akkurat det.

foto
Formativ romanse: Quentin Dolmaire og Lou Roy-Lecollinet som Paul og Esther på slutten av 80-tallet i Roubaix i «Mine beste dager». Foto: Fidalgo AS