Ryanbanden: RYANBANDEN
At Ryanbandens selvtitulerte album er overskuddsprosjekt, er det liten tvil om. Øyvind Ryan og hans kumpaner er spillekåte, korglade og har først og fremst virkelig lyst til å gi ut plate. En dobbelplate til alt overmål. Men var det en god idé? Ja, og nei.
«Ryanbanden» inneholder flere fengende rockelåter som tar opp i seg elementer fra rockens velmaktsdager på 1970-tallet. Her finnes Ian Stewarts Rolling Stones, med piano flettet sammen med en god dose gitarstrenger og toppet med tamburin. Her tippes hatten til Creedence Clearwater Revivals «Proud Mary», mens singelen «Dobbel bunn» sparkes i gang med et riff som er en ren hyllest til «Forelska i lærer’n». Tekstene veksler mellom det skamløst selvuhøytidlige til det melankolsk tilbakeskuende. Lekne referanser til «Folk og røvere i Kardemomme by» («Hvor er buksa mi?») står side om side med klagesanger over venner som er gått tapt til alkoholen.
Så hva er galt med dette? Ingenting. Men det er dessverre ikke så mye som er helt riktig heller. «Ryanbanden» virker ufokusert, uredigert og tidvis dårlig produsert. Da de 21 låtene ble valgt ut, kunne man godt kuttet halvparten. Noen av sporene virker ikke motivert ut fra andre prinsipper enn «har man lyst, har man lov». Et resultat av dette er for eksempel at åpningssporet gjentas, litt fortere og mer heseblesende, som spor nummer tolv.
Tatt i betraktning stjernelaget Ryan har satt sammen, er det lov å forvente god lyd. Det får man dessverre ikke. På førstesporet sier Ryan farvel til sitt gamle band, Monster Blomster. Noen renselse blir det likevel dårlig med, i og med at det høres ut som mikrofonene er plassert i et annet rom enn instrumentene. Gitaren mangler klarhet, vokalen drukner og Bent Sæthers bass er overraskende buldrende og karakterløs.
Alt tatt i betraktning er «Ryanbanden» en plate som sannsynligvis fungerer langt bedre som dokumentasjon for dem som var med å lage den, enn som musikk for publikum.
Høydepunkt: «Engangsidyll»
