Grev Carl Jacob Waldemar von Schmettow hadde nettopp tatt over som kommanderende general nordenfjells da Norge ble avstått til Sverige gjennom Kieltraktaten i januar 1814.

– Schmettow var blitt 69 år gammel og fikk endelig den posisjonen han lenge hadde ventet på når han etterfulgte sin mangeårige rival, general Georg Frederik von Krogh. Men oppgavene ble langt større enn han hadde sett for seg. Snart var han ikke bare kommandant for halve Norge, men fikk i tillegg et enda større oppdrag fra Christian Frederik. Våren 1814 fungerte Schmettow som norsk utenriksminister, sier Hans Oust, som for tiden lever tett innpå greven, som hans alter ego på twitter.

Tolker historien

I fjor høst begynte Christian Frederik og Carsten Anker å ytre seg i korte og fyndige meldinger med hver sin twitterkonto.

– I jula bestemte jeg meg for å delta i samtalen, sier Hans Oust, som siden har vært i en spesielt tett dialog med «Christian Frederik». Rollen som grev von Schmettow går han inn i som oppvokst og bosatt på gården Øvre Rotvoll, som var en del av grevens store lystgårdkompleks. Historien rundt gården og greven har han lenge vært opptatt av, og han har i år utvidet kunnskapen grundig for å stå best mulig rustet til en original formidling av det som fant sted for 200 år siden.

– Her gjelder det selvsagt å holde seg til fakta. Men i tillegg går det an å legge inn personlige tolkninger av det som skjedde. Dette var en spennende tid med et høyt spill fra begge sider, sier Oust, som i tillegg til å gi et bidrag til formidlingen av 1814-historien generelt, gjerne slår et slag for å få generalen på Rotvoll mer frem i lyset.

– Han er Trondheims glemte utenriksminister, slår han fast på en vandring i Rotvolls herregårdslandskap, som det fortsatt finnes rester av fra grevens tid.

– Dette kulturlandskapet vil vi gjerne beholde og ta vare på, sier Oust, som forteller at det nylig er bestilt 100 nye asketrær til forlengelse av von Schmettows allé sørover på Øvre Rotvolls grunn.

Flere gjenoppstår

I den dialogen som i år har gjenoppstått mellom grev Schmettow og Christian Frederik, er det en ansatt i Riksarkivet som skjuler seg bak prinsens navn. Det er heller ingen hemmelighet at museet Eidsvoll 1814 fører ordet for Carsten Anker. Etter hvert har en rekke aktører fra det politiske spillet i 1814 meldt seg på i den kjappe, men innsiktsfulle meningsutvekslingen, blant dem grev Wedel Jarlsberg, amtmann Bryn i Kristiansand og Schmettows militære kollega sønnenfjells, Andreas Krebs.

Den svenske generalguvernøren til Norge og øverstkommanderende for landets armé, feltmarskalk grev Essen har dessuten gitt lyd fra seg, i en stadig mer skjerpet form, slik det historiske materialet gir god grunn til. Og general von Schmettow sparte heller ikke på kruttet.

– Her er kildene gode. Brevene som ble skrevet mellom de to, på fransk, ble oversatt og trykt av Videnskabsselskabet utpå 1800-tallet. De gir et godt innblikk i den tilspissede situasjonen. 26. mars toppet det seg i et langt brev fra Schmettow, der de svenske truslene om krig ble besvart i en meget skarp tone, sier Hans Oust.

Grevefeide

Brevet ble sendt skrevet etter at et brev fra Christian Frederik til kong Carl XIII var returnert uåpnet. En slik fornærmelig handling hadde Schmettow opplevd «med den mest levende Smerte». Essen ble retorisk stilt spørsmål om det norske folk var blitt en saueflokk som kunne undertvinges en konge, en gjenstand for bytte eller handel. Schmettow mente svenskene var preget av en umettelig erobringslyst, lik den Napoleon nylig hadde erfart var helt feilslått «på grunn av sin saks urettferdighet».

– Brevet er et høydepunkt i et stort tilfang av kilder omkring Schmettow og hans rolle i 1814. Materialet er så stort og emnet så viktig og spennende at det kunne blitt en større bok, sier Oust.

Etter at «loddet var kastet» fortsatte brevvekslingen sporadisk ut over våren, bl.a. med et brev fra Schmettow til Essen 20. april med en bekreftelse på det han hadde skrevet en måned tidligere. Schmettow gjorde det tydelig at han ikke lenger hadde noen personlige ambisjoner og at han var villig til å risikere alt for Norges sak. Siden måtte han da også ta konsekvensene av sin steile holdning overfor svenskene når han i 1815 ble avsatt av den fungerende regenten Carl Johan - på grev Essens oppfordring.

Hans Oust sier at Schmettow gjennom vinteren og våren representerte Christian Frederik i ett og alt og utførte de oppgavene han var satt til. Han var prinsens mann, men var samtidig en tilhenger av folkestyre som fremtidig styreform. Det var en moderne innstilling, som Christian Frederik snart innså var en rådende holdning i Norge. Prinsen var trygg på Schmettow og ville utnevne ham til utenriksminister, men greven fra Trondheim unnslo seg en slik formell posisjon.

Vanskelig oppdrag

– Likevel er det klart at Schmettow i praksis var et medlem av Christian Frederiks regjering og hadde en sentral rolle helt fra Notabelmøtet på Eidsvoll i slutten februar. Schmettow kom seg riktignok ikke dit i tide, men befant seg snart i begienhetenes sentrum og var prinsens utsending til direkte møter med svenskene i Strømstad i mars. Der hadde han en dobbel oppgave, begge like vanskelige og til dels motstridende. Den ene var å fremføre Norges krav om selvstendighet, det andre gikk ut på å tilby Christian Frederik som svensk tronfølger. Det siste kan virke merkelig, men det var i Norge ennå et visst håp om at den svenske adelen var skeptisk til Carl Johan. Christian Frederik skriver i dagboken at Schmettow var forvirret, og det er det ikke vanskelig å forstå, synes Hans Oust.

Ved åpningen av riksforsamlingen på Eidsvoll 10. april gikk grev von Schmettow nærmest Christian Frederik sammen med førstestatsråd (statsminister) Frederik Haxthausen under inngangen. De samme tre avsluttet prosesjonen på forsamlingens siste dag 20. mai. Senere på sommeren, da svenskenes aggresjon knuste drømmen om norsk selvstendighet, var det ikke lenger like stort behov for en norsk utenriksminister. I stedet markerte Schmettow seg sterkere i sin militære rolle. Han var kritisk til Christian Frederiks gjennomføring av Sejersteds forsvarsplan og viste handlekraft da han i et åpent brev til den svenske oberst Eck advarte de svenske troppene på Østlandet om å gå mot Trøndelag. Da ville de bli møtt med makt, het det i brevet fra den da 70 år gamle, fortsatt kamplystne generalen, som året etter ble innvilget full pensjon av Stortinget.

– Det ser jeg på som en hyllest til Schmettow og hans innsats i 1814, sier Hans Oust.