Det er bøker overalt på møterommet på Hotel Continental. I stabler, på rekke, ja, til og med på gulvet. Hun har signert over hundre av dem. Etter tre hundre pleier hjernen å koble ut, hånden bare går av seg selv.

- Jeg pleide å være utslitt, alltid.

Sier kvinnen som har solgt over 700 000 eksemplarer i Norge av bøkene Et helt halvt år og Den ene pluss en, i tillegg til å toppe bestselgerlister over hele verden. Som bor landlig og idyllisk på en gård i Essex utenfor London, med mann, tre barn mellom 10 og 17 år og hester – og i intervjuer pleier å kalle livet sitt for «et eventyr»

- Men ikke nå?

- Jeg fikk et godt råd. Det beste noen har sagt til meg.

Hun skyver bøkene litt til side med et smil.

- «Hvis du får barn, kan du bare gjøre én annen ting ordentlig bra».

- Hvem sa det?

- En annen kvinne. Men hun sa det til riktig tidspunkt, da alt var kaos.

- Plutselig skjedde det så mye med bøkene mine, jeg klarte ikke ta hånd om alt. Jeg var på etterskudd med alt i huset. Hagen grodde igjen. Alt jeg gjorde, var å løpe mellom alt og rope «kommer snart» til ungene mine hver gang de trengte meg.

Hun snapper etter luft.

- For meg var det en befriende innsikt. For fra da av sa jeg ja takk til all avlastning jeg kunne få.

Baker ikke kaker

Så, hva er det egentlig den britiske bokdronningen prøver å si? Sånn bortsett fra at hun nå har både vaskehjelp, hjelp med barna, gartner og personlig assistent? Tidligere denne dagen sa hun farvel til alt sammen og satte seg på flyet til Oslo for å gjøre intervjuer. Hun flyr tilbake samme kveld fordi hun ikke liker å være borte fra ungene.

Men nå sitter hun altså her. I et nakent møterom med frukt og kaffe på bordet, små tårn av bøker på alle kanter. Myke, tunge hotellgardiner demper lyden av folk som fredagsrusher hjem til familiene sine. Som hun selv skal, om noen timer.

- Poenget mitt er at jeg skulle ønske flere foreldre i krevende jobber er åpne om at de ikke kan få til alt. Jeg er heldig, jeg har økonomisk frihet til å kjøpe meg ut av det så jeg kan ta meg av bøkene. Likevel er det noe i meg som sier jeg burde vært flinkere å bake kake.

- Men det gjør du ikke?

- Nei! Jeg kan ikke, jeg orker ikke.

Jojo Moyes ler med britisk selvironi.

- Jeg har gitt opp alt. Jeg orker ikke å konkurrere i noe jeg ikke kan vinne lenger.

- Hva sier folk til det?

- Du, det der er ganske interessant. Si til en forsamling kvinner at du ikke vasker barnas skittentøy selv, så…

Hun himler melodramatisk med øynene.

-  … gisper halvparten av dem, som om du er skandale, mens den andre halvparten sukker av lettelse. Vi må slutte å tro at livet blir perfekt om vi bare står på nok! For da blir vi våre egne verste fiender. Hvis du setter deg ned og prater med folk, vil du oppdage: De fleste av oss sliter. Vi er i samme båt. Vi jobber, vi har våre komplekser, problemer og dårlige samvittighet. Vi må ikke dømme oss selv og andre så hardt.

Skriver om hevnporno

I sommer kunne Aftenposten slå fast at «mange synes det er flaut å kjøpe damelitteratur». Vagt definert som bøker skrevet av kvinner, med kvinner i hovedrollen. I tilfellet Moyes kan bare bokomslaget – der en kvinneskygge strekker armene etter en fugl mens blomsterbladene drysser over henne (Et helt halvt år) – få en til å tenke sitt.

Men Moyes temaer er ofte råere enn som så. Hun skriver om aktiv dødshjelp, voldtekt og klassemotsetninger. I den nye boken Etter deg er hevnporno (ufrivillig publisering av intime bilder eller videoer) et sentralt tema.

- Ja, jeg skriver kommersiell litteratur. Men det betyr ikke at jeg overser hvilke problemer vi som samfunn møter i dag. Jeg er uten tvil feminist og veldig opptatt av hvilke utfordringer dagens tenåringsjenter står overfor, sier hun bestemt.

- Hevnporno er et stort problem, i hvert fall i England. Og alle foreldre som tror dette ikke foregår i deres tenåringers liv, stikker hodet i sanden. Mange av dem aner ikke at tolvåringene deres har bilder av seg selv på Facebook med trutlepper og bikini og ser ut som små, pedofile drømmer. Våre barn har en annen digital mentalitet enn oss. De har vokst opp med at det er greit å laste opp hele privatlivet sitt på internett. En dag kan de komme til å finne ut at det kan bli en høy pris å betale.

Hun sukker.

- Jeg skjønner jo at det er vanskelig. På ett nivå sier vi til barna at de kan gjøre hva de vil og at de har alle muligheter. Men på et annet nivå sier vi: Pass deg så du ikke kler deg for utfordrende, ikke la håret vokse under armene. Vær uredd, pen og utadvendt på sosiale medier, men ikke send sexy bilder av deg selv til kjæresten.

- Hva sier du til din egen datter?

- At om hun laster opp et nakenbilde av seg selv på internett, må hun regne med at menn hun passerer på gata dagen etter, har sett det.

- Som forfatter kan du vel ikke ta på deg samme oppdrager-rolle?

- Nei, men det finnes en måte å snakke om disse tingene på uten at det høres ut som høytlesning fra et politisk manifest. Jeg kan skape litteratur og utvikle karakterer som kanskje får en til å reflektere.

Forbud mot moteblader

Ikke dermed sagt at Jojo Moyes kvinneskikkelser er sterke, suverene og alltid handlekraftige. Tvert imot. Det hun derimot nekter, er å skrive at veien til lykke er å finne i kjærester – eller perfekte designervesker.

I sitt eget hjem har hun nedlagt forbud mot moteblader. Hun avskyr de britiske damebladenes tendens til å sette kvinner opp mot hverandre i antrekkskonkurranser.

PLUSS: Serverer mat for sinn og mage

- Jeg pleier å skrike ut til dem på twitter og be dem holde opp med det tullet. Kvinnemagasiner går altfor langt i å skambelegge andre kvinner i offentligheten. De fortjener å stilles til ansvar.  Jeg har ofte blitt spurt om å skrive noe om klær og mote for aviser og magasiner. Aldri i livet.

- Nei?

- Jeg kan ikke løse samfunnsproblemer, men jeg kan velge ikke å bidra til en overfladisk og mobbete kultur. Disse redaksjonene fremmer en konsumkultur som er helt hinsides og fremstiller livet som en konkurranse mellom bitchy damer på kontoret. Jeg kjøper det bare ikke, det er ikke sånn verden er. Mine beste venner er kvinner! Jeg er blitt forfremmet av kvinner, til og med da jeg var i fødselspermisjon.

Ingen brydde seg

En kort innføring i Jojo Moyes forfatterliv. Hun startet som journalist, jobbet et år i South China Morning Post og ni år i The Independent, blant annet som assisterende nyhetsredaktør, før hun sa opp jobben for å skrive bøker.

De tre første bøkene hun skrev, ble aldri gitt ut. De påfølgende ble lunkent mottatt.  Gjennombruddet kom med Et helt halvt år, som lå sammenhengende på toppen av bestselgerlistene i Norge i hele 2014. Den neste boken, Den ene pluss en, ble en ny internasjonal bestselger.

Og nå kommer altså Etter deg, den etterlengtede oppfølgeren til Et helt halvt år, som fansen har mast på i årevis. Snart kommer også Hollywood-filmen basert på samme bok, den triste kjærlighetshistorien mellom en mann som blir lam fra halsen og ned etter en ulykke, og kvinnen som forelsker seg i ham.

- Jeg er ufattelig heldig som har så mange lesere. Jeg skrev jo i årevis uten at noen brydde seg. I dag skjønner jeg nesten ikke hvordan jeg holdt ut, sier Moyes.

- Mens nå våkner du om morgenen og tenker «Hei, jeg er Jojo Moyes! Jeg selger millioner av bøker»?

- Ikke akkurat. Men jeg pleier å se ut vinduet, utover hagen, som er like stor som…

Hun peker over gaten, mot bygningen på andre siden.

- Hagen vår er svær. Jeg kommer fra Hackney i Øst-London, ikke sant, og ofte våkner jeg og kan føle et øyeblikks forvirring når jeg ser på denne store hagen. Hva om dette bare er en drøm? Når har forlaget tenkt å dumpe meg? Når kommer nedturen?

Hun synes det bare blir verre og verre med årene.

-  Jo mer erfaring jeg får, jo mer selvkritisk blir jeg til det jeg skriver. Jeg klarer ikke lese mine egne bøker, alt jeg ser er…

Hun leter etter ordet.

-  …hull! Jeg får bare lyst til å rive det i stykker. Da jeg skrev denne boken, skrev jeg om de første seks kapitlene fem ganger. Til slutt sa forleggeren min stop thinking, start wrinting.

- Savner du journalistlivet?

- I starten savnet jeg det så mye at jeg måtte gå i terapi. Overgangen var større enn jeg trodde. Som journalist er man omringet av sine egne, man er vant til svart humor og adrenalin, og man jobber mot et felles mål. Plutselig var det bare meg. Meg som surret rundt i pysjen til langt på dag mens jeg prøvde å leke forfatter.

Ble mor - og redd for alt mulig

Moyes ser på klokka og konstaterer at ungene hjemme i England er kommet hjem fra skolen. Fredager er familiens faste pizzadag. Og i hodet til Moyes akkurat nå, er det en stemme som sier «du er slem, du prioriterer deg selv, du burde heller være hjemme og servere barna dine pizza».

- Jeg hater å være borte fra dem. Du tror at jo eldre ungene blir, jo lettere skal det være å reise fra dem. Men det blir bare verre.

- Hvorfor det?

- Fordi grunnene til at de trenger deg, bare blir mer kompliserte. De trenger råd og støtte, eller har bare behov for å vite at jeg er der. Men det går bedre. De er vant til at jeg reiser mye nå.

Hun smiler forsiktig.

- Jeg prøver ikke å tenke på det når jeg er borte, for da faller alt i knas.

- Du er redd for å fly også?

- Ikke så mye lenger nå. Jeg har flydd så mye de siste tre årene. Men jeg pleide å ta valium hver eneste gang.

- Nå er det bare kaffe?

- Ja! Jeg tenkte på det da jeg fløy hit i dag, faktisk. At jeg bare hadde satt meg på flyet uten å tenke på det. Endelig. Nå er jeg bare… en vanlig passasjer.

- Hva handler angsten om?

- Jeg ble mer engstelig for alt mulig da jeg fikk barn. Jeg tror ikke det er så uvanlig. Men jeg var ille. Da min yngste ble født, klarte jeg ikke engang ta undergrunnsbanen i London engang. Vi hadde akkurat hatt bombe-episoden, det hjalp ikke akkurat.

Hun tar en pause.

- Nå som barna er større, er det som om jeg på et underbevisst, biologisk plan tenker: «de klarer seg». Det er en trøst. Og de har en pappa hjemme som er fantastisk, og som elsker dem.

Tok trailerlappen

For ikke å ende opp som en engstelig middelaldrende kvinne, har Moyes jobbet systematisk med seg selv. Hun har laget noen regler: Si ja til muligheter, press deg selv ut av komfortsonen.

LES OGSÅ «Da jeg var i Nord-Norge var jeg som Ask Burlefot»

Hun var livredd for å dykke, og tok dykkerlappen. Nå kan hun svømme i huler på 30 meters dyp. I fjor tok hun trailersertifikatet.

- Å kjøre trailer er virkelig noe av det skumleste. Når du sitter bak rattet, blir du helt skremt av størrelsen, og tyngden. Jeg kan drepe noen…

Hun knipser.

-  …så lett. Du blir uhyre bevisst hvilken kraft du manøvrerer. Første gang jeg kjørte på motorveien var jeg helt våt av svette. Men det var også fint.

- Hvorfor gjør du disse tingene mot seg selv?

- Jeg tror det handler om alder. Jeg er 46 år. Jo eldre du blir, jo færre sjanser tar du. Det er som om kroppen fysisk blir skrøpeligere, og du blir mer klar over din egen dødelighet, hvor skjørt livet er. Da sitter det langt inne å ta risiko. Gir det mening?

- Ja.

- Jeg vil ikke bli en sånn som bare slutter med alt fordi det skremmer meg. Da jeg var ung, reiste jeg over hele verden alene og gjorde alt mulig. Jeg flyttet hjemmefra da jeg var 16. Samtidig sitter jeg her som en godt voksen kvinne og er livredd for at datteren min på 17 skal gjøre de samme tingene.

- Som du selv gjorde?

- Ja. Måten vår generasjon foreldre opptrer på, er jo ikke bare sunn.

- Hva mener du?

- Vi prøver å lage perfekte hjem med økologiske middager, vi snakker og lytter og forstår oss i hjel på ungene våre. Men det de mister, er friheten.

Lærte datteren å banne

For ikke lenge siden gikk Jojo Moyes til innkjøp av en firehjulsdrevet motorsykkel for å bruke rundt på gården. Sønnen på 14 år ble sendt på kurs for å lære å bruke den. Det gikk ikke slik hun hadde sett for seg.

- Han har aldri har rørt den! Jeg kan nesten ikke tro det. Har jeg vært så opptatt av å passe på barna mine at jeg har fratatt dem evnen til å gjøre noe selvstendig og impulsivt?

Hun fortsetter:

- Og datteren min på 17 er altfor snill og høflig. Nå har jeg måttet lære henne å banne.

- Hvorfor skal hun banne?

- Jeg vil bare lære henne å bli tøffere! Litt mer… robust. For livet der ute er tøft. I 17 år har jeg prøvd å oppdra henne til å være snill. Nå har jeg panikk fordi hun er altfor snill. Hun må lære seg å stå opp for seg selv.

- Hva lærte du henne?

- Å si «fuck off». Av og til er det det eneste riktige.

En mors skyld

Da bøkene til Jojo Moyes ble tilgjengelig som E-bøker, skjedde det noe. Hun fikk en helt ny leserskare, nemlig menn. Uten de feminine bokomslagene var det ingen som tenkte på Moyes forfatterskap som «kvinnelitteratur»,

- Plutselig begynte det å komme fanmails fra menn. Det er ganske interessant hvor mye innpakningen har å si, sier hun.

- Kaller du dine egne bøker for kvinnelitteratur?

- Jeg aner ikke hva jeg skal kalle det. Men det er ikke chic litt. Det synes jeg er en lat betegnelse som indikerer at det er dårlig formellitteratur. Jeg jobber alltid hardt for å unngå opplagte løsninger. Og bøkene handler alltid om et større tema. I Et helt halvt år er det retten til å velge sin egen død. I den nye er det…

Forfatteren avbryter seg selv. Skal til å si noe, men tier.

Så, etter å ha betraktet bokstablene rundt seg i noen sekunder, fortsetter hun:

- Det jeg egentlig spør om i denne boka, er: Hvor langt kan du følge dine egne behov for å gjøre deg selv lykkelig – dersom det påvirker andre?  Alle vil jo realisere seg selv, leve ut drømmen. Men hva er egentlig konsekvensene?

Stillhet.

- Og her er mitt problem: Jeg vet at mitt «perfekte liv» som suksessfull forfatter sannsynligvis påvirker ungene mine.

- Vet?

- Helt sikkert. Jeg orker nesten ikke tenke på det. Men en dag vil de kanskje slå meg i hodet og si at jeg var for mye borte fra dem da de trengte meg.

Hun ler unnskyldende.

- Det er et vanskelig stykke balansekunst, det der. Men jeg ser det jo nå. Egentlig er dette en bok om en mors skyldfølelse.