FUN LOVIN' CRIMINALS

Studentersamfundet søndag

Fullt hus

Da de omsider kom på scenen, halv tolv, søndag kveld, så vokalist Huey ut som om han hadde ei hard helg i ryggen og en coctailbar i bakhodet. Fun Lovin Criminals startet så uinspirert, grøtete og usexy at jeg trodde det ville bli en kort konsert. Det er en stund mellom hver gang en full Storsal lar seg bevege så lite av såpass feststemt musikk.

- Vi er ikke amerikanere, vi er fra New York, sa han og fikk løftet stemningen. Den første knappe timen låt Fun Lovin Criminals som et middels band fanget av en fortid mer oppløftende enn fremtidsutsiktene. Et voksende gap mellom smartnessen og den hedonistiske kulheten de dyrker i sangene og det de presterer på scenen fikk dem til å framstå som delvis arbeidende has-beens. Huey er ikke mye til sanger og en klisjelastet gitarist. Fast har rollen som en slags orkesterleder bak tangentene sine, mens den nye trommisen Frank er bedre på kraft enn finesse. På plate klarer de på sitt beste å samle ressursene og stilbevisstheten til refrengsterk, fengende kulhet, enten de flørter med rock, soul, funk eller hiphop.

På scenen forsvinner noe av elegansen i grå gitarsoli. Siden gjennombruddet med deres fortsatt beste sang, Scooby Snacks i 1996 har FLC framstått som et av bransjens minst arbeidende band. Det skal de ha: sånn er det ikke. De arbeidet for saken søndag. De fikk stadig bedre grep og salen - og da de omsider dro Scooby Snacks etter en times tid, kom alle hendene i været og det ble fest. Desverre prøvde de å late som om de var et gitarrockband etterpå. Selv om de beholdt noen hender i været foran scenen, er det neppe der framtiden til bandet er heller. I rundt to timer holdt de det gående, tydelig fornøyd med responsen, selv om det sto vekttallssterke unge mennesker og ropte på Scooby Snacks gjennom hele konserten.

- Jeg håper dere alle får sex i kveld, sa Huey og nippet til drinken sin. Da han mot slutten dro fram den akustiske gitaren og dro You Just Cant Have It All¿ overraket han med varme i stedet for utstudert glis. Et vakkert øyeblikk i en middels konsert med et band på hell.

TERJE EIDSVÅG