Konsert JAN EGGUM OG HALVDAN SIVERTSEN Olavshallen Tirsdag kveld
De er begge aktuelle med nye album, de har fått et løft gjennom TV2-suksessen «Hver gang vi møtes» og nå er de på turné sammen. Timingen kunne ikke vært bedre, for gitarkameratene Eggum og Sivertsen.
Og at de også har mye å fare med, er det ingen tvil om. Få andre kan vise til tilsvarende erfaring og publikumstekke som denne melankolske bergenseren og den ivrige, munnrappe nordlendingen. De har også et arsenal av låter, skrevet gjennom fire tiår, som nå lever sine egne liv i sangbøker, i skoler og barnehager – eller i TV2-programmer.
Kombinasjonen erfaring, suksess og talent kunne gjort dem til en farlig duo, men det vi opplevde i Olavshallen tirsdag kveld var pur folkelig hygge. Konserten forløp som en 90 minutters sjarmetappe, litt «Husker du» for den yngste besteforeldre-generasjonen, ispedd enkelte nye låter.
Og hadde de holdt seg til den formelen, hadde det vært vanskelig å finne noe å sette fingeren på.
Konserten startet med et potpurri, en kort gjennomgang av noen av deres mest kjente låter. Deretter får vi en fin versjon av Eggums «Kompiser». Vi får «Ryktet forteller», den nydelige «Ta meg med», og litt senere tittelsporet fra hans trilogi med samme navn, «Kjærlighet & ærlighet».
De er flinke til å gi hverandre plass (og komplimenter!) på scenen, og i neste øyeblikk er det Sivertsen som raljerer i den ferske «Sau, værsjuk og handlingslammet». Han gjør også en versjon av Paperboys' «Lonesome Traveller», «Reisa aleina», og det han beskriver som en trøstesang etter 22. juli, «Gjennom sorga går en sang».
En av kveldens mest overraskende låter, var en versjon av Gerd og Otto Nielsens «En grønnmalt benk» fra 1948 – med et band som gjennom hele kvelden ivaretar den akustiske settingen og fargelegger på en smakfull måte.
Det som ødela helhetsopplevelsen var de lange anekdotene servert mellom sangene. Først korte, presise og morsomme, siden lengre og dårligere poengtert utover kvelden. Noen rett og slett blødmer de burde ha holdt seg for gode for.
Jan Eggum og Halvdan Sivertsen framstår som motsetninger, men har åpenbart kjemi og utfyller hverandre godt. Samtidig blir det noe ufullendt over konserten; man rekker knapt å komme i Eggums modus før det er slutt, og omvendt. Derfor er det lett å tenke at de fortsatt er best hver for seg.
Anmeldt av KAI KRISTIANSEN
