Det er umulig å mislike Lars Winnerbäck. Han er både røff og ydmyk, og omgitt av en mystisk aura som ser ut til å fenge like mange kvinner som menn. Når han i tillegg har med seg et band som leverer det som skal til og litt ekstra, er det fort gjort å la seg rive med. Og det var det publikummet i Olavshallen gjorde lørdag kveld.

At det kokte er en underdrivelse, det formelig eksploderte da hovedpersonen entret scenen alene med gitaren, og åpnet med «Vi åkte aldrig ut till havet» fra sistealbumet «Hosianna» (der han for øvrig nevner Oslo). Etter ytterligere fire låter med band bryter den ekstatiske jubelen på ny løs når publikum innser at Winnerbäck skal si noe.

–Å komme til Norge og Trondheim er som å komme «Från kylan inn i varmen», forteller 38-åringen.

Jeg blir sittende og tenke på hvorfor han er så utrolig populær i denne byen. Winnerbäck er ingen typisk allsangartist, og det er utfordrende å synge med på teksten om man ikke kan den veldig godt fra før. Musikalsk sett er det bunnsolid, låter som «En tätort på en slätt», «Min älskling har ett hjärta av snö», «Når det blåser från ditt håll», «Elegi» og «Hugger i sten» levner ingen tvil om det. Bare «Utkast till ett brev» høres litt halvferdig ut, verken munnspillingen eller vokalen sitter helt som det skal.

Winnerbäcks låter er bygd opp som en god film der høydepunkt følger høydepunkt, men det er først og fremst noe med stemningen og energien som er helt unik. Man blir oppslukt av intensiteten til de fokuserte musikerne, og tilstedeværelsen til Winnerbäck. Han gjør ikke mye ut av seg, og oppleves først og fremst som et medmenneske. Det er ingen rockegud som står der på scenen; han er en av oss.

En imponerende lyssetting er også med på å høyne opplevelsen, og bruken av video til den suggerende «Hosianna» og publikumsfavoritten «Söndermarken» funker veldig bra. Likevel ville nok bildene kommet enda bedre til sin rett i en større hall, siden de tar bort noe av fokus fra musikken.

Generelt virket Olavshallen nesten for liten lørdag kveld, med all energi som ble slynget ut i rommet fra musikere og publikum. Det virket som om flere hadde lyst til å sprette opp og danse, holde rundt hverandre og veive med armene til sine ulike favorittlåter. Gjennom ekstranumrene kunne folk endelig gjøre det da hele salen reiste seg, og noen minutter føltes det ut som om vi var på en stå-konsert. Ikke minst under allsangen til de utallige versene av «Söndermarken», som fjerde og siste ekstralåt.

Kanskje har Trondheim snart gjort seg fortjent til sin egen låt, Lars Winnerbäck?