foto

- Jeg har aldri gjort noe sånt før, men gleder meg veldig til å henge i Trondheim igjen, sier Kari Jahnsen, alias Farao.

Tre dager på rad, tirsdag, onsdag og torsdag, opptrer hun som Ukas artist under Uka. Det blir et kjært gjensyn med byen igjen for artisten som i 2006 og 2007 gikk på rockelinja på Trøndertun folkehøgskole i Melhus.

- Der endte jeg opp med å spille trommer, mest fordi de jeg spilte med trengte en trommis. Men det funka bra, det! Jeg hadde et fantastisk og nyttig år på Trøndertun og skulle ønske jeg kunne tatt det på nytt, sier Jahnsen.

Skryt fra de store

Faraos debutalbum som kom i september, «Till it's All Forgotten», har fått mye positiv oppmerksomhet, ikke minst i toneangivende utenlandske medier. Albumet er fordelaktig omtalt blant annet hos New York Times, NPR og alternativ-bibelen Pitchfork. «Jahnsen exerts firm control over her rich and highly detailed world. It's her mastery and attention that is ultimately what, I suspect, makes her work so consistently complex and worthwhile», skriver Pitchfork.

- Det er utrolig kult, spesielt Pitchfork-anmeldelsen. Det hadde vært stort bare å bli anmeldt der, men når anmelderen samtidig har skjønt hva jeg vil med plata og musikken min, er det ekstra stas.

- Er det mange som ikke skjønner det?

- Ja, mange setter meg i bås med andre «syngedamer» fra Norden. Det finnes andre mulige inspirasjonskilder også, påpeker hun.

Slakter LIPA

Om Trøndertun-året var et høydepunkt, trivdes hun desto mindre på «McCartney-skolen» LIPA i Liverpool, dit hun dro rett fra Trøndelag.

- Jeg fikk ikke noe ut av det. Det var et strengt fokus på å lage kommersiell popmusikk, på å følge en formel for å komme på radio. Man skulle ikke tenke nytt, bare følge det andre har gjort. Hvis ikke, fikk du verken gode karakterer eller oppmerksomhet fra lærerne, forteller Jahnsen.

Etter en tenkepause i Oslo på et par år, dro hun til London for å forfølge artistdrømmen. Hun hadde skaffet seg et lite nettverk fra LIPA-tiden, i tillegg hørte hun mest på engelsk musikk selv og ønsker å være der det skjedde og suge til seg inspirasjon. Hun måtte imidlertid jobbe deltid på ølbryggeri for å få endene til å møtes.

- Så var jeg veldig lei av Norge. Musikkmiljøet hjemme er mye mer konkurranseinnstilt, i alle fall i Oslo. Mye spisse albuer og liten dugnadsånd, mener Jahnsen.

Fra Sigur Rós til afrobeat

Med stor utenlandssatsing på trappene, var tiden også inne for å ta avskjed med trondheimslabelen Riot Factory, som ga ut Faraos debut-ep i fjor, og hoppe på avtaler med engelsk og nordamerikansk plateselskap. Men no hard feelings, tvert imot.

- Riot Factory den kuleste labelen i Norge med god margin, nesten alt de gir ut er råbra og de er superhyggelige folk, sier hun.

Jahnsen forteller at det musikalske uttrykket stadig er i endring, debutalbumet er et resultatet av en mange år lang prosess. Jahnsen vokste opp i Valdres, som fan av Björk, Sigur Rós og Radiohead. I det siste har hun imidlertid hørt mer på afrobeat og gammel nigeriansk disco – og etter at hun flyttet til Berlin i sommer, er hun blitt oppmerksom på den tyske arven fra band som Kraftwerk og Can.

- Jeg tror det vil merkes allerede på neste album. Det blir ikke ei afrobeat-skive, akkurat, men antagelig litt mer dansbart.

Utfordrer seg selv

Hun kjenner at Berlin er riktig base for henne nå. Etter å ha kjempet seg opp og fram i London, trengte hun en ny utfordring.

- Jeg liker å sette meg selv i ukomfortable situasjoner. London begynte å bli for komfortabelt, og jeg er ikke noe rutinemenneske. Jeg kjeder meg om jeg ikke utvikler meg personlig og kunstnerisk.

foto
For komfortabel: -Jeg liker å sette meg selv i ukomfortable situasjoner. London begynte å bli for komfortabelt, og jeg er ikke noe rutinemenneske, sier Farao om hvorfor hun i sommer flyttet til Berlin. Foto: Mathew Parri Thomas