Trossetrua Band:
SIX-PACK 1 - NORGE
Den gode nyheten er at Rotmo etter en runde julekos igjen er politisk og igjen skaper rabalder. Han skal i alle fall ha at han tør å utfordre kjernepublikummet sitt – posisjonen som en slags venstresidens nasjonalskald vil bli kraftig utfordret av singellåten «Vi fra andre» fra hans nye prosjekt Trossetrua Band.
Muligens synes han det ble for lite debatt rundt det mildt islamkritiske verset på «Vårres jul 2», for her tar han virkelig av seg silkehanskene når han raljerer over innvandrere, deres skikker og deres påstått ekstremt gode forhold til Nav.
Det er lett å tenke at den gamle raddisen har snudd. Men har han egentlig det? En kan innvende at Rotmo er mer konsekvent i sitt forhold til religion enn sine tidligere meningsfeller på venstresiden. Han er ikke redd for å gi islam det samme glatte lag som han gjennom et langt kunstnerliv har gitt kristendommen og dens mørkemenn. Forandring har han vel heller aldri vært spesielt glad i, så gjør han ikke bare det han alltid har gjort – har tidene forandret seg mer enn Rotmo?
At klam politisk korrekthet og meningshegemoni utfordres er sunt og nødvendig. I dag ler de fleste godt av rabalderet «Vårres jul» skapte blant kristenfolket i 1980. Vi må på samme måte også tåle kritikk av islam. Det kan godt hende «Vi fra andre» er ment som satire, kanskje er den til og med en parodi på fordomsfull innvandringsdebatt? Muligens er det finurligheter her jeg ikke er i stand til å oppfatte, i mine ører er den bare plump og ekkel.
God satire evner å se at keiseren er naken, og å kle av vedtatte sannheter. Å påpeke at innvandrere lukter hasj og løk, prater rart, går på sosialen og får både bolig og telefon gratis, alt mens de planlegger revolusjon, gir ikke noe nytt perspektiv. Sånt har vi kunnet lese i nettavisenes kommentarfelt i årevis, og det blir verken morsomt eller mindre ubehagelig å høre det sunget med gebrokken tullestemme. Å kritisere religiøse dogmer er én ting, å tillegge en hel befolkningsgruppe elendig moral og onde hensikter noe ganske annet.
På prosjektets nettsider utdypes argumentasjonen noe og tilføres et snev av tvetydighet, men både nettsidene og tidligere intervjuer sementerer inntrykket av at Rotmos innvandringskritikk er alvorlig ment. Å bringe disse ideene til torgs akkurat nå er heller ikke ukomplisert. Sangens timing og kontekst ofres ikke en tanke, her er det som om 22. juli, utviklingen av frontene før og etter, metadebatten om innvandrings- og islamkritikk, aldri har skjedd.
Hva så med de andre seks låtene? Alle er basert på et knippe gamle sanger, blant andre «Dei gamle fjell i syningom», «O bli hos meg» og «Der roser aldri dør», men med nye tekster og musikalsk drakt med country. Ingen er ikke like kvasse som singelen, der de veksler mellom mild harselas over rånere («Storkar i Mercedes«) og hvordan den norske fjellheimen har endret bruksområde ("Gamle fjell"), via småfrekke «Gamle sofa» og «Kjærlighetens ild» til såre «Lykkens fall». Mye småfint og småmorsomt, men få skikkelige treffere – og ingen med kraft nok til å tre ut av den klamme skyggen åpningslåten kaster over plata.
Hans Rotmo skal få lov til å synge hva han vil. Men om min gamle helt har tenkt å lefle med rasisme, sier i alle fall jeg takk for følget.
Høydepunkt: «Gamle fjell»
