Seid: MAGIC HANDSHAKE
Det er så man nesten hiver etter pusten etter den første runden med Seids comebackplate. Bandets «kosmiske piratrock» (deres egne ord) er lett gjenkjennelig, og det er i dette tilfellet et tegn på kvalitet. Det kan for uforberedte virke voldsomt i starten, men etter flere sjanser åpner det seg også melodier, av et band et sted mellom, for å bruke lokale størrelser, Motorpsycho og Gåte.
To av sistnevntes tidligere medlemmer bidrar også på «Magic Handshake». Martin Viktor Langlie (bare Martin Viktor her) spiller trommer, mens Magnus Børmark har stått for miksingen av plata i etterkant. Han har nok påvirket det ferdige resultatet mer enn en ny mann bak trommene. Derfor er det mer riktig at Seid i 2012 minner mer om 22 enn Gåte, likevel ikke uten at hovedtyngden nærmer seg 70-tallets groovy psykedeliarock.
Den første melodien som trer frem, «Decode The Glow», høres ut som en liten klassiker allerede, med sangbidrag fra Stina Moltu Marklund (Stina Stjern), som på intrikat vis matcher Jørgen Yris (Jürgen Kosmos) mer jaktende stemme. På de fleste av låtene ligger den under et tjukt lag av fuzz og lynraske overganger. Som på signarturlåta «Spac Rock Dogma», med smart drømmesekvens mot slutten, før det igjen braker løs i retning det ytre rom. Dette gjør Seid til noe mer enn et bredbeint trøndersk rockband.
På scenen oppleves de også som noe «mer», og da er det ikke bare de noe pretensiøse artistnavnene som utgjør den grundige Seid-pakken. Ingen har vondt av litt konseptuelle «show off»-band i jungelen av beskjedne indieband i byen som jager tidsånden.
Høydepunkt: «Decode The Glow»
