Enkelte vil sikkert hevde at han burde prise seg lykkelig over at vaskejobben er i boks, mens andre kanskje vil riste på hodet.
Men dessverre er ikke denne historien enestående! Det er veldig trist å se hvordan høyt utdannede innvandrere, som burde sees som verdifulle ressurser, ender opp som vaskere, parkeringsvakter, drosjesjåfører eller havner i hotell- og restaurantbransjen.
Jeg tror ikke vi liker å høre at det er diskriminering i arbeidslivet. Det er likevel hovedgrunnen til at mange innvandrere med høy utdanning sliter med å finne jobb i Norge, spesielt de som kommer fra land utenfor EU- og EØS-området. Undersøkelser viser at har man et ikke-norsk navn, er det 25 prosent mindre sjanse for å bli innkalt til intervju. Er det ikke helt utrolig da? Hva er egentlig forkjellen mellom Danyagiri og Danielsen?
At arbeidsgivere vegrer seg i møte med jobbsøkere, kan bero på varierende kjennskap til denne gruppen. Jeg husker fortsatt skepsisen til veilederen min under praksisperioden som hjelpepleierstudent i eldreomsorgen tidlig på 90-tallet. Hun la aldri skjul på at samfunnets klokeste generasjon kom til å takke nei ved vaske-/badesituasjoner. Men heldigvis ble hennes bekymring gjort til skamme. Med godt humør, ydmykhet og respekt fikk jeg etterhvert et godt forhold til svært mange eldre mennesker. Jeg fikk et spesielt forhold en eldre dame som i utgangspunktet var meget skeptisk i vårt første møte. Jeg husker fortsatt dette utsagnet etter en kort presentasjon: «Har Trondheim kommune virkelig sendt Abba fra Tana for å bade meg? Da må du så fall ta på deg solbriller så du ser minst mulig» Jeg endte opp som hennes favoritthjelper, med bading, krem på ryggen og fotbad i grønnsåpe, uten solbriller.
Det er ingen hemmelighet at det mye lettere å skaffe arbeid i Norge gjennom bekjente, dermed kan en praksisplass være en døråpner. Man blir kjent med nye mennesker, og dermed utvider man sitt nettverk. Men i de siste årene er det blitt en utfordring å skaffe nok praksisplasser for personer for minoritetsbakgrunn.
Et utsagn som går igjen i det afrikansk miljøet er «Whom you know», med andre ord, «kjenner du noen i systemet, er det mye lettere». Jeg har personlig fått henvendelser fra kjente og ukjente som har fullført høyskoleutdanning i Norge og søkt hundrevis av jobber. Enkelte har aldri opplevd å bli innkalt til intervjuer engang. Jeg har anbefalt kjente som behersker språket godt til forskjellig arbeidsplasser i håp om å skaffe enten jobb eller i beste fall praksisplass. De tilbakemeldingene jeg sitter med er ikke oppløftende! Mens enkelte har endt opp som tilkallingshjelp, har en del arbeidsgivere sagt «takk og farvel» etter endt praksis. Som en bekjent sa en gang: «Det skulle være en selvfølge og en plikt å ansette kvalifiserte personer med minoritetsbakgrunn i alle etater som til daglig jobber med denne gruppen.»
I 2009 ble alle arbeidsgivere, både private og offentlige med mer enn 50 ansatte i en bedrift, pålagt en rapporteringsplikt under diskrimineringsloven. To år senere kom Statistisk sentralbyrå med en rapport som viser at nesten 41 prosent av alle bedrifter med minst ti ansatte ikke har noen innvandrere blant sine ansatte (SSB: Innvandrerandelen blant ansatte i bedrifter 2011).
Vi snakker hele tiden om nytenkning, globalisering, internasjonalisering og åpenhet. Men jeg tror ikke dette er oppnåelig hvis vi fortsatt kun ønsker innvandrere som ligner nordmenn mest mulig. Det er nettopp deres annerledeshet og ikke-norskhet som kan lære norske arbeidsplasser om mangfold og tilføye noe nytt.