Det er noe spesielt med Trondheim Jazzorkester, noe det er vanskelig å sette fingeren på, men som gjentar seg til stadighet. De kan spille med mange ulike besetninger og framføre musikk av mange forskjellige komponister. Når alt klaffer, som det gjorde i Dokkhuset torsdag kveld, er det likevel noe som gjentar seg: En helt usedvanlig spilleglede smitter over på publikum slik at det rett og slett oppstår glimt av lykke.
Jeg var så heldig at jeg fikk oppleve det allerede da orkestret oppsto, da de spilte med Chick Corea i Molde i 2000. Konserten var oppsiktsvekkende, og orkestret har siden den gangen gitt publikummere hakeslepp verden rundt.
Torsdag kveld skjedde det igjen. Det vil si; de fleste i salen hadde nok hørt dem før og visste hva de er gode for, så de ble ikke så overrasket som publikum blir i New York og Tokyo, men likevel imponert og begeistret.
Bandet har en lang tradisjon med å urframføre ny musikk under Moldejazz. I sommer var det Espen Berg som sto bak bestillingsverket, og begeistringen var enorm. Pat Metheny skal visstnok ha sagt at han aldri har opplevd en bedre konsert. Han har opptrådt på alle verdens scener i mange tiår og har solid sammenlikningsgrunnlag.
Allerede etter et par minutter forsto vi hvorfor Metheny ble så betatt. Espen Berg, pianist og komponist fra Hamar, men en sentral mann i Trondheims jazzmiljø i flere år, har komponert intrikat musikk som er ekstremt vanskelig å spille, men lett å lytte til. Utallige nyanser og en haug av toner inngikk i et heksebrygg som boblet.
To trommeslagere satt lengst fram på scenen, Motorpsychos Tomas Jarmyr og allestedsnærværende Hans Hulbækmo skapte et nyanserikt driv sammen med bassist Ole Morten Vågan. Fiolinist Ola Kvernberg sto litt lenger bak og smilte mens han krydret det hele på elegant vis, Eirik Hegdal, en av orkestrets veteraner allerede, sto i spissen for strålende saksofonister, og Kirsti Hukes stemme var et av kveldens vakreste instrumenter.
Intensiteten varierte. Mange partier hadde groove og driv, men kvelden inneholdt også lange, mer ettertenksomme melodilinjer. Det gnistret til stadighet, og da det nærmet seg slutten, ikke bare hørte vi, men vi så at musikerne hadde vært gjennom en kraftanstrengelse de var godt fornøyd med at de hadde fikset.
De smilte bredt. Det var nesten så de lo. Slik var det med oss i salen også. Trondheim Jazzorkester på sitt beste er en nesten magisk opplevelse.
Anmeldt av TRYGVE LUNDEMO