Da Marianne fra Trondheim reiste til Malawi før jul var hun klar over at kontrastene kom til å være store, og at lite var tilrettelagt for at funksjonshemmede skulle få en enklere hverdag. På forhånd trodde hun at mangelen på tilretteleggelse hovedsakelig skyldtes penger, men oppdaget raskt at det var folkets holdninger som var hovedproblemet.

- Å komme ned dit som funksjonshemmet kvinne, da er du på en måte ingenting. Du har ingen verdi og er helt nede på rangstigen. Jeg hadde ikke forventet at det kom til å bli en såpass sterk opplevelse, og hadde heller ikke trodd at jeg kom til å kjenne det på min egen verdighet. Jeg tenkte at vi skulle ned dit for å fortelle dem hvordan det fungerer, forklarer hun.

- Kjemper hele tiden en kamp

Marianne har cerebral parese, og er fungerende leder i Norges Handikapforbunds Ungdom (NHFU). Hun reiste sammen med Norges Handikapforbund og filmproduksjonsselskapet iKind, for å besøke unge funksjonshemmede i partnerorganisasjonen FEDOMA. Dette for å kjempe for funksjonshemmedes rettigheter på tvers av landegrensene, og for å endre deres holdninger.

- De funksjonshemmede vi møtte kjemper hele tiden en kamp om at de fortjener bedre. Det er ingen som forteller dem det, de vokser opp med tanken om at de er dritt. Derfor er det viktig for dem å høre hvordan vi har det i Norge, at de fortjener bedre og ikke minst at vi kan samarbeide.

Kortfilmer: Filmproduksjonsselskapet iKind var med for å dokumentere reisen. Det resulterte i fem korte filmer. Foto: Daniel Bekken

Filmproduksjonsselskapet var med for å dokumentere reisen gjennom film. Resultatet ble fem kortfilmer, og en av dem formidler opplevelsene til Marianne og Alexander Petersen som også var med på reisen.

Handler om holdninger

For å prøve å endre holdningene til innbyggerne besøkte de skoler, politikere og var hjemme hos flere familier.

- I starten ville de ikke høre på oss. På skolen sa de at det ikke var vits at vi kom, og at de aldri kunne ha funksjonshemmede barn der fordi de ikke hadde spesielle bøker eller ressurser.

Marianne forteller at folk først ble redde og holdt avstand fra dem da de ankom en av landsbyene. Men etter å ha vært i landet en stund, merket hun og reisefølget at innbyggerne fikk et annet perspektiv.

- Det gikk fra redsel og avstand, til at vi sang og spiste sammen.

Kjemper for rettighetene: Marianne og Alexander reiste sammen ned til Malawi for å besøke unge funksjonshemmede i partnerorganisasjonen FEDOMA. Dette for å kjempe for deres rettigheter på tvers av landegrensene, og for å endre holdningene. Foto: Daniel Bekken

Selv om Malawi er et fattig land, mener Marianne at mye kan bedres gjennom små tiltak.

- Hadde skolene hatt et par planker, ville de fått gode nok ramper til at folk kom seg inn på skolen. Det handler om holdninger, og for å endre dem må man jobbe med å bli kjent med menneskene. Det viktigste vi gjør er å samarbeide med, og oppmuntre, FEDOMA slik at de kan si ifra.

Settes fremdeles i bås

Selv om Marianne forteller om store forskjeller mellom Norge og Malawi, fant hun også flere likheter.

- For eksempel at 80 prosent av skolene i Norge ikke er tilrettelagt, og som gir en stengt dør til barn med funksjonshemning, mener hun.

Hun forteller også om et høyt antall funksjonshemmede barn som ikke får relevant undervisning.

- Og så er det dette med å kategorisere folk. Det at man setter dem i en bås som funksjonshemmet, og glemmer at de også går inn i båsen som ungdom eller menneske.

- Alle er like mye verdt

- Dette har blitt en av mine hjertesaker, og denne opplevelsen har satt preg på meg. Jeg har lyst til at min stemme skal bety og utgjøre noe i verden, er det en sak som er verdt å kjempe for så er det dette.

Hva kan andre gjøre?

- Jeg synes det er viktig å få bort skillet «dem» og «oss». Det er «vi». Det handler om menneskeverd, og at alle er like mye verdt. Det handler ikke om det organisasjonene gjør, men hva vi gjør som befolkning og hva man kan utrette hvis man bare tenker sånn.