De to første «Istid»-filmene var fornyende og forfriskende, den tredje bød på 3D, men nå har heller ikke det nyhetens interesse. Men film nummer fire holder absolutt hodet over vannet, selv om det blir langt mellom overraskelsene.
Ekornet Scrat har vært en drivende kraft i alle filmene, og hans nøtte-besettelse blir skjebnesvanger også denne gangen: Jordskorpa sprekker opp og kontinentene får nye konturer og posisjoner. Det setter hele verden på hodet for våre venner fra de forrige filmene, sabeltanntigeren Diego, mammuten Manny og raringen Sid, som legger ut på en farefull ferd. Farkosten deres er et skipsformet isfjell, og vi må vel røpe at de blant annet kommer ut for farlige pirater anført av kaptein Gøtt.
Blant piratene er også en pusete sabeltanntiger, Shira, som gamle gode Diego fatter spesiell interesse for. Og selv om det er Istid, kan det også her oppstå varme følelser. Så spørs det hvordan Diego takler den situasjonen i en verden som ellers er preget av ekstremvær og voldsomme naturtildragelser og kamp mot inntrengere. De gode verdier i familien og samhold i flokken forsvares med nebb og klør.
Nye intriger ligger nok latent, og produsentene av «Istid»-filmene leker antagelig med tanken om nye filmer. Det spørs om man ikke burde slutte mens leken er god, prosjektet viser tegn til slitasje. De norske skuespillerne som gir figurene stemmer, virker imidlertid like sprudlende inspirert.