Susanne Sundfør:
THE SILICONE VEIL
Det er så mye å bejuble med Susanne Sundfør. Hun går konsekvent sine egne veier, velger aldri de enkle løsninger og legger lista svært høyt. En forutsetning for å satse så ambisiøst som Sundfør er at hun har et talent som matcher ambisjonene, og at hun har samarbeidspartnere som utfyller henne.
Hun har begge deler, og på «The Silicone Veil» fortsetter hun og produsent Martin Horntveth der de slapp på «The Brothel». Dette er et enda mer radikalt skritt videre, et atmosfære- og klangunivers skapt på elektronikk med organisk kontrast i Sundførs piano og strykere fra Trondheimsolistene. det er også et enda mer lukket univers enn på forgjengeren, en må lete enda lenger etter de melodiske perlene som preget hennes første album.
Jeg er en av dem som savner dem, som mener at Sundførs fascinerende ferd mot sitt helt egne musikalske univers ikke hadde tapt seg på at hun hadde åpnet seg mot publikum og tilført musikken energi og umiddelbarhet. Mangelen på utadvendt energi er en svakhet i Sundførs kunstneriske propsjekt som kan være et irritasjonsmoment. Men det er heller ikke vanskelig å finne albumets styrker. I lange sekvenser på også dette albumet henfører Sundførs eteriske flukt inn i et mystisk, melankolsk univers. Og stemmen hennes er fortsatt tilnærmet guddommelig.
Høydepunkt: «The Silicone Veil»
