- Jeg vet det har regnet, sa vokalist Jay Buchanan da Rival Sons gikk på scenen like før klokken 23 lørdag kveld. Etter en lang dag med mye rock og mye vann, hadde en god del publikummere for lengst gått hjem.

Rival Sons er ikke Motorpsycho, High As A Kite eller Dumdum Boys; de er ikke et band Pstereo-publikummet ha med seg. Men de sto øverst på plakaten siste dag, og mange holdt ut i håp om at god, gammeldags rockunderholdning ville gjøre dem varme før sengetid.

LES OGSÅ: Hopalong Knut leverte en kraftpakke

Selv ble jeg ikke særlig varm, og jeg ble bare måtelig underholdt. Rival Sons ble for tamt.

Jay Buchanan er en vokalist med voldsom stemmeprakt, og han går gamle tungrockvokalister en høy gang. Men bandet har ikke så mange andre interessante, musikalske kvaliteter enn denne stemmen, og den var bærebjelken gjennom hele den drøye timen de sto på scenen.

Derfor ble det i overkant mye stemmegymnastikk gjennom en serie låter med kvasifilosofisk innhold som ikke har umiddelbar appell for andre enn dem som kjenner låtene godt fra før.

Selvfølgelig spilte de teknisk sett helt upåklagelig, men hvem gjør ikke det i disse dager. Gitarist Scott Holiday befant seg riktignok på sin egen planet i enkelte perioder, men Rival Sons er en velsmurt maskin som durer avgårde på et velprøvd drivstoff av gamle klisjéer fra rockens øverste hylle.

LES OGSÅ: Pom Poko, fargerik nykommer

Folk er sultne på slikt. Klassisk rock blir derfor resirkulert til stadighet, og retrobandet fra California begeistret mange da de spilte i Storsalen i Samfundet for drøyt to år siden. Siden har karrierekurven pekt jevnt oppover, og de var oppvarmingsband under Black Sabbaths avskjedsturné i fjor.

Det som i mine ører var problemet med deres opptreden under Pstereo, var at de ikke helt turte å hengi seg til de gamle klisjéene. Da kunne det blitt morsomt. I stedet havnet bandet i en musikalsk mellomposisjon som verken ble fugl eller fisk. De, det vil si vokalist Buchanan, insisterer på en egen identitet, men lener seg så tungt på tradisjonene fra tidlig 70-tall at de skaper forvirring. Enkel, ukomplisert boogie-rock hadde fungert bedre.

De var innom tradisjonell bluesrock midtveis i konserten, og stemningen steg plutselig flere hakk, før intensiteten avtok igjen det siste kvarteret.

Det hjalp ikke at Buchanan flere ganger fortalte oss hvor voldsomt han lengtet hjem til familien. Han og bandet har vært på turné uendelig lenge. Konserten i Trondheim var den siste før hjemturen, og vi fikk følelsen av at han helst skulle vært hjemme igjen for lenge siden. Slikt skaper ikke stor stemning på slutten av en lang og våt kveld.

LES OGSÅ: Se bildene fra en regntung Pstereo-kveld

Årets Pstereo inneholdt ikke mange velkjente navn, men festivalen var full av musikalske godbiter. Blant de bandene Adresseavisen ikke har anmeldt, var Shame, Slaves, Soup, Cymbals Eat Guitars og The Bronx på de mindre scenene noen av dem. Men den heidundrende avslutningen uteble.

ANMELDT AV: Trygve Lundemo

foto
Tam slutt: Vokalist Jay Buchanan, gitarist Scott Holiday og Rival Sons avsluttet Pstereo uten å skape begeistring hos Adresseavisens anmelder. Foto: Håvard Jensen