Madonna:
MDNA
Det går unna her. Det er høyaktuell, intens dansemusikk, med de vanlige rundene med leken synd og bønn om tilgivelse. De siste studiotriks fremvises og det går ikke mange nanosekunder mellom hver gang det skjer noe nytt. En rekker ikke kjede seg, rent bortsett fra at det er det en gjør gjennom hele plata.
Alt syntes å komme så lett for Madonna. Fra midt på 80-tallet og 20 år fremover gjorde hun det meste riktig, og det med den største selvfølgelighet. Selvsagt lå det beinhardt arbeid, nådeløse ambisjoner og knivskarpe albuer bak rekken av flotte popsingler og de to klassiske albumene «True Blue» (1986) og «Ray Of Light» (1998).
Men det har vært langt mellom gullkornene i de siste årene. Hennes to siste album var miserable affærer, og det er ikke mye bedre nå. Ikke dårlig teknisk sett, det skal godt gjøres med de tilgjengelige budsjettene og resurspersonene. Men musikken er uvesentlig – og det er egentlig minst like ille. Det skorter på humør, selvtillitt og autoritet. Madonna er blitt som prøver fortvilt og bare nesten får det til, og det kler henne dårlig.
Høydepunkt: «I'm A Sinner»
