For å ha det ute av veien; miksen mellom rap og rock har flere vederstyggeligheter på samvittigheten enn de fleste andre crossover-sjangre. Når det er sagt kommer OnklP og De Fjerne Slektningene (bestående av medlemmer fra Oslo Ess og Turboneger) mer enn hederlig fra det på sin debut.
Mye av årsaken til at det fungerer såpass bra, er inntrykket av at de to leirene har bestemt seg for hva de skal fortelle, før de har bestemt hvordan det skal låte. Plata låter som om tematikken har fått sette stemningen, så får det heller bli som det blir. Det gir et lydbilde som låter naturlig og enhetlig i stedet for forsert og kontrastfylt.
Mer enn et moderne pubband eller et norsk Limp Bizkit, framstår de derfor som et oppdatert Jokke & Valentinerne, med mye av den samme tilnærmingen til det som gjerne kalles «levd liv» – festens triumf og nedturens tragedie.
Det handler om skakkjørte forhold, sene netter der det alltid blir minst én for mye av alt. OnklP har «faglig tyngde» og karisma og pondus nok til å fronte et saftig rockband som gjør det de kan best – Slekta lager drivende effektiv gitarrock. For dette er i takt og tone et rockalbum, vokalteknikken til tross.
Aller best er låtene når de har melodiøse mothaker, som Clash-duveren «Panderosa» (en av årets beste norske singler) og «Myk landing», mens de overrasker positivt med feledrivet på «Dem» og selveste Stein Torleif Bjella som gjest på lurvete «Tinghus blues».
Jo da, albumet er passe harry, og nesten spekulativt fyllefestformatert. Men det høres at det er gjort med overskudd og at den har vært artig å lage – den er ganske artig å høre på også.
Høydepunkt: «Panderosa»
Anmeldt av VEGARD ENLID
