Det er noe helt eget med Broen. Bandet som består av musikere fra Trondheimsband som Your Headlights Are On, Ósk og Snøskred har funnet sin greie, og et sted mellom spoken word, jazz, pop og rap har de skapt et lydbilde annerledes alt annet som har sprunget ut fra jazzkonservatoriet ved NTNU.
De har hatt et distinkt uttrykk fra start, men bandet har likevel tatt seg tid med debutalbumet. Samtidig har de fokusert på konsertvirksomhet, og rukket å bli en snakkis på grunn av sine glitterfylte liveopptredener fylt av energi, kontraster og politiske standpunkt. Det har heldigvis latt seg overføre til plate, og
«Yoga» formidler ikke bare et sammensatt uttrykk, men også et band med tydeligere identitet enn tidligere. Politikk og meningsutveksling er bare noe av det som kommer ut av debuten, stødig styrt av vokalist Marianna Røe - hvis særpreg og tilstedeværelse styrker samtlige låter på albumet.
Pop-teften ligger som et bakteppe for tonene som bygges opp av tuba, snåle synther, gitar og trommer. Innimellom skinner den likevel klart igjennom, som på «Iris» - som vel er det nærmeste bandet kommer et forsøk på en radiohit, med et refreng som sender små gnister gjennom hele kroppen. «Fourteen» er en av de merkverdige låtene man bare vil høre igjen og igjen, mens «No My God» viser en vokalist som rapper like godt som hun maler bilder i underfundige tekstunivers. «Just Like Coco» nærmer seg temaet feminisme på en forfriskende måte, mens «Golden Shower» tar et basketak med det greske nazipartiet Gyllent Daggry med strofer som «Stand up/Unzip your flies/We give the Golden Dawn/A good old golden shower».
Spennet mellom låtene på «Yoga» er stort, og de stadige brekkene fører til en variert og kraftfull lytteropplevelse. Albumet vil være gjenkjennelig for de som har opplevd Broen live, og noen av låtene føles kanskje litt utdaterte ettersom de allerede har fulgt bandet i flere år. Samtidig er de en nødvendig del av en historie som forhåpentligvis bare så vidt har begynt. «Yoga» gjør det nemlig klart at vi trenger noen som binder sammen ytterpunktene, og Broen gjør nettopp dét.
Høydepunkt: «Iris»
Anmeldt av SARAH WINONA SORTLAND
