- Det var ekstremt trangt, sier vokalisten Hans Jørgen og tar en slurk eplemost en fredag ettermiddag på en hektisk café i Trondheim.
Turnébussen står igjen i Richmond, Virginia. Utslitt etter å ha kjørt en distanse som tilsvarer to runder rundt jordkloden. De kjørte strekningen Trondheim-Oslo hver dag. Bandet gjennomførte over 130 spillejobber, inkludert oppvarmingsjobber for blant annet The Cure, Supergrass og The Allman Brothers.
Nå har bandet rullet ut på norgesturné og slipper samtidig «Hallelujah ep - The Richmond Session».
Hans Jørgen har på seg en brun skinnjakke og blå dongeribukse. Håret er rufsete og smilet gutteaktig.
Han skulle egentlig ikke bli rockevokalist. Riktignok skulle han bli musiker, men han hadde ingen planer om å synge - og iallfall ingen planer om å synge rock. Nei, Hans Jørgen spilte piano. På hver bidige skoleavslutning spilte Hans Jørgen piano. Helt til noen fortalte ham at han hadde en fin stemme. Først da prøvde han seg som vokalist i et band som spilte til dans på ymse hoteller i Nord-Trøndelag. Senere begynte han på jazzlinja ved musikkonservatoriet i Trondheim, hvor han blant annet utmerket seg i jazzkvartetten «Kvitretten», men etter to år fikk han nok av jazz og han hoppet av utdanningen.
- Hva hendte?
- Jeg møtte Kåre Vestrheim ved pissoaret i Studentersamfundet. Det møtet ble starten på Locomotives. Kåre introduserte meg for Georg Buljo og sammen dro vi på hyttetur til Røros og murte oss inne med gitarer og rødvin, smiler Hans Jørgen.
Locomotives fikk en pangstart med låta «Mind» høsten 1996. Året etter kom debut-cd-en «Spin», Locomotives hadde både publikums- og kritikerdraget og stakk i tillegg av med Spellemannprisen i kategorien «Årets Nykommere».
To år senere kom albumet «Albert», som dessverre ikke ble den oppturen bandet hadde håpet på. Salget sviktet.
- Albert ble for schizofrent, sier Hans Jørgen.
- Innspillingen var tung. Bassisten vår hadde nettopp sluttet, trommisen vår hadde konstant influensa og så regnet det. Det regnet hele sommeren. Denne gangen senker vi skuldrene litt - vi forsøker nå å dyrke frem et mer ensartet uttrykk.
Planen var at Locomotives skulle komme med sin tredje cd på det amerikanske selskapet Mammoth Records i fjor sommer. Slik gikk det dessverre ikke - Mammoth Records ble kjøpt opp av Disney-konsernet og slått sammen med Hollywood Records. Locomotives fortsatte å jobbe med noen av utbryterne fra Mammoth som ønsket å danne sitt eget selskap. Til tross for at alt var ferdig innspilt ble plata utsatt og utsatt og utsatt. Nå har Locomotives begynt å jobbe i studio med en ny plate - den skal lanseres til høsten.
- Jeg må innrømme at jeg har en del prestasjonsangst foran denne plata. Men jeg har en god følelse.
Idyll er stikkordet når Hans Jørgen skal beskrive sin barndom. Han vokste opp på et lite småbruk ute på Levangernesset, med mor og far, en eldre søster, en hest og to katter. Det var Hans Jørgens storesøster som introduserte ham til tidsriktig og hip musikk:
- Jeg var ti år gammel første gangen søsteren min spilte Pink Floyd for meg. Jeg syntes ikke det var noe særlig. Hun ble kjempesur og sa: En dag vil du også skjønne hva denne musikken går ut på. Hun fikk jo rett, smiler Hans Jørgen. Men hans største inspirasjonskilder ble The Police og The Beatles.
- Å vokse opp i miniatyrsamfunn var . . . ganske kult. I klassen min gikk det bondedøtre og overlegesønner, men det spilte ingen rolle. Alle var liksom på likefot . . .
Hans Jørgen drar litt på det. Fyller enda mer eplemost opp i glasset.
- Å bo på et så lite sted har sine negative sider også. Når alle vet alt om alle får man behov for å gjemme seg bort litt. Den følelsen hadde jeg også da jeg bodde i Trondheim.
På Levanger gikk han i klasse med miljøvernerne Thomas Palm og Heidi Sørensen. Hans Jørgen ble aktiv i Natur og Ungdom. Han befinner seg klart på venstresiden, og da han skulle inn til førstegangstjeneste var det naturlig for ham å velge siviltjeneste.
Hans Jørgen minner lite om en hardbarket rockemusiker. Da minner han mer om svigermors drøm. Men så er heller ikke bandet han er vokalist i noe slackerband. Locomotives består av velutdannede musikere - de fleste av bandmedlemmene startet karrièren på konservatoriet. Den siste tiden har det gått rykter om at Locomotives har skiftet navn til Lokomotiv. Så gikk det rykter om at de ikke hadde skiftet navn likevel. - Hva er alt dette snakket om navnebytte? Hans Jørgen ler og vrir seg på stolen samtidig. - Det er litt komplisert. Men vi oppdaget altså at det var et annet gammelt band som het Locomotives. Så i USA skiftet vi navn til Lokomotiv. - Men her i Norge heter dere altså Locomotives? - Ja. Lillebjørn Nilsen og Jan Eggum vil vel vri seg i avsky når de hører det, men slik ble det altså. Lokomotiv i utlandet og Locomotives i hjemlandet. Ved siden av musikerkarrièren tar Hans Jørgen hovedfag i litteraturvitenskap på deltid. I løpet av turnéåret i USA fikk han tid nok til å lese der han satt time etter time i bandbussen. Tid til å skrive litt ble det også. - Jeg jobber for å bygge meg opp som låtskriver. Jeg pleier å sitte med en gitar, eller ved pianoet, med en god gammeldags kassettspiller, smiler Hans Jørgen og drar hånden gjennom håret. Cafégjestene tynnes ut. - Trives du på café? - He he. Jeg er nok ikke typen som sitter på café og filosoferer. Det er ikke sånn jeg finner inspirasjon til tekstene mine. - Så hvor finner du inspirasjon? - Det kan være ting jeg har opplevd. Nære, personlige ting. Eller det kan være syke ting i mediebildet. Jeg prøver å skrive om små ting som kan gi store oppslag. Jeg tror du finner det beste sprengstoffet i de små og nære tingene. - Enkelte hevder at man må ha overlevd to selvmordsforsøk og fire kjærlighetsbrudd for å klare å skrive. Slik er det ikke, jeg tror det først og fremst handler om å få tid til å tenke og tid til å skrive. Og tid hadde jeg virkelig nok av da vi krysset USA, fra Atlanterhavet til Stillehavet. Det verste med den lange turneen var vel heller ikke bare det å måtte bo så tett sammen med bandet. Det verste var å bo så langt fra samboeren. - Det var veldig kjipt, sier Hans Jørgen. Samboeren hans heter Kristine og studerer psykologi. Hans Jørgen og Kristine har vært sammen i fire år. Men Hans Jørgen skal ut på hjul igjen. Når cd-en er ferdig til høsten (bank i bordet), reiser Locomotives tilbake til USA. Turnébussen har de pantsatt - så den må de kjøpe tilbake og deretter skal de erobre nordstatene. - Jeg gleder og gruer meg. Du er aldri bedre enn den neste kampen du spiller. - Var du aldri redd da du bestemte deg for å bli musiker? - Redd for hva da? - For å ende opp blakk og ulykkelig? - Nei aldri. Jeg ble jo blakk og lykkelig, smiler Hans Jørgen før han går ut i regnet.