Album Spiritualized: SWEET HEART SWEET LIGHT
Cover med medisinassosiasjoner. Lyden av gospel, blues og sentimental country på opiater pakket inn i svimlende psykedelia. Stampende Velvet Underground-aktige kakofonier (selv platetittelen peker mot New Yorkernes «White Light, White Heat»). Svulmende strykere. Tekster om synd, anger og frelse.
Jo da, Jason Pierce og Spiritualized er tilbake, og er virkelig til å kjenne igjen 20 år etter debuten. På 90-tallet var de en motvekt mot britpopens posering, bedre enn noen andre skildret de nedturen etter festen. To flotte plater fra starten av tiåret kulminerte i det nå 15 år gamle mesterverket «Ladies and Gentlemen We Are Floating in Space». Siden har Pierce og hans prosjekt hatt en sakte nedadgående kurve.
«Sweet Heart Sweet Light» ble skrevet og spilt inn under en ganske alvorlig sykdomsperiode, og i etterkant av flere konserter der «Ladies & Gentlemen ¿» ble spilt i sin helhet. Det er muligens derfor denne plata er det nærmeste han har kommet klassikerens lydbilde og albumdynamikk. Samtidig høres den ut som om Jason Pierce har laget plata han tror folk ønsker seg.
For det låter kjent, og på overflaten også godt. Samtidig ligger den en følelse av kalkulert déjà vu over det hele. Både i den musikalske dynamikken mellom det intime og det grandiose og i de tekstlige motivene.
En tjue år lang karriere er egentlig oppsummert på én tekstlinje i «Life is a Problem»: «I’m lost and I’m gone / This life is too long / And my willpower was never too strong». Kjødets skrøpelighet og ønsket om syndsforlatelse og frelse går som en rød tråd gjennom hans virke, en tråd så tynnslitt at den snart ryker. Det som en gang føltes som en gjennomført livsanskuelse er i ferd med å bli et sceneantrekk. En gang i tiden var hans usminkede og lett banale omgang med egen lidelse og utilstrekkelighet befriende, med årene er det å høre Pierces tekster litt som å se Knut Arild Hareide parodiert av Harald Eia. Ta deg sammen, mann!
Som barn av 90-tallet er det likevel ikke å nekte for at jeg finner det virkningsfullt og forførende. Som alle Spiritualized-album har det en egen evne til å snike seg inn i underbevisstheten og lure meg til å tro at det alltid har vært der. Og han kan fortsatt få hårene til å reise seg til gagns. Men mest på grunn av en slags assosiert storhet; plata blir en slags wingman for «Ladies & Gentlemen...», der sistnevntes genialitet smitter over og får «Sweet Heart...» til å framstå hakket mer attraktiv enn den egentlig er – samtidig som det er klokkeklart hvem som virkelig er hovedattraksjonen. Jeg vet hvem jeg tar med meg hjem i kveld...
Dette er et Spiritualized-album som gir meg alt jeg trodde jeg ville ha – men som ikke gir meg noen ting jeg virkelig trenger.
Høydepunkt: «Headin' For the Top Now»