foto
60-årsjubileum for «Spelet om Heilag Olav».

Det er 60 år siden «alle spels mor» ble satt opp for første gang, 200 år siden Norge fikk sin grunnlov og ble en selvstendig nasjon - og (sannsynligvis) tusen år siden Olav Haraldsson ble døpt. I 2014 gjenoppleves det siste døgnet før Olav falt ved slaget på Stiklestad med bevæpnet politi til stede, og ekstra bevoktning av landets utenriksminister.

Det er fortsatt nødvendig å åpne seg for den store verden, fortsatt har det sine omkostninger.

Landet fremtid endres

På gården Sul i 1030 har de strengt tatt nok med egne problemer, og bonden Torgeir Flekk er mer opptatt av få avlingen i hus enn å mobilisere mot Olav Digre som de fleste i bygda gjør.

Passivt nølende blir han i stedet kong Olavs lokale støttespiller den natta landets fremtid endres.

Skarpere slagscener

Det er tredje året Marit Moum Aune er Spelets regissør, andre året stykket spilles som nattforestilling. Det fremstår allerede som normalsituasjonen. Når mørket forsiktig legger seg og de myke lyseffektene farger bakgrunnen blå og så rød, er magien nærværende. Forhåndsinnsalget om mer sex og vold innfris i liten grad - til noens glede, andres skuffelse.

Men slagscenene er skarpere enn noen gang, Det er raske hester, sinte menn, kåte ungdommer og lekne barn.

Det trengs også, som motvekt til en stadig teksttung forestilling. Språket er modernisert såpass de siste årene at dialogene er til å forstå. Men likevel - det blir i overkant mye prat. Vi strever med å leve oss virkelig inn i problemstillingene, til å se at de angår oss.

Handlingen hugger tak i oss

Kan Spelet om Heilag Olav bli noe annet enn et rituelt historisk tablå, tuftet på ambisjoner om å forsterke Stiklestads rolle i norsk historie?

Akkurat mens disse tankene er på sitt sterkeste, hugger handlingen tak i oss. Alle ser at Gudrun, datter på Sul, har store problemer. Olav tar tak i dem, frir henne fra de mørke kreftene. Dette er noe annet og mer enn ett av mange påståtte mirakler. Det er en klok mann som ser en dysfunksjonell familie, går inn i årsaken til problemene, og tvinger far Torgeir og mor Gudrid til å snakke åpent om det. En dyster handling som har formørket familiens liv gjennom at den er blitt gjemt og «glemt», blir mindre truende når det farlige når overflaten.

Denne forsterkede og komprimerte scenen fremstår som kjernen i årets oppsetning, fordi den tydeliggjør det kulturelle paradigmeskiftet innføringen av kristendommen innebar. Olavs handling har grunnlag i et moderne humanistisk menneskesyn, og blir en tydelig kontrast til et samfunn der blodhevnen og den sterkestes rett har regjert.

Uvesentlig happy ending

Hvor reelt dette bildet er av Olav Digres fremferd som konge, kan diskuteres. Men som bilde på en verden i endring, er det sterkt. Til sammenligning fremstår stykkets andre mirakel, at Gammel-Jostein får igjen synet, som unødvendig, overfladisk og ulogisk. Gammel-Jostein (vart og fint fremstilt av Ståle Bjørnhaug) er en klippe i forestillingen, med sin gammelmannvisdom fra sidelinjen. Å gi ham synet tilbake på slutten, gir ingen dramatisk forløsning - bare en uvesentlig happy ending som lenge var ute av Spelet og burde forblitt der.

Pål Christian Eggen er en flott konge, som definerer scenebildet med sin naturlige autoritet. Han kan spille på nyanser uten å fremstå svak eller tvilende. Eggens kong Olav har klokkertro på sitt prosjekt og skaper trygghet rundt seg.

Herlig uforpliktende

Trond-Ove Skrødal og Ingunn Beate Øyen er troverdige som Torgeir og Gudrid, to hele personer som viser både styrke og svakhet. Charlotte Frogner bidrar som Gudrun med den bredeste trønderdialekten og den flotteste sangstemmen. Kanskje tegner hun et vel forrykt bilde av Gudrun når hun er på sitt mørkeste, men det er imponerende nyansert bredde i hennes fremstilling av en kompleks rollefigur. Som kontrast er Julie Moe Sandø herlig uforpliktende, utagerende som villspikka Helga. Men altså; ikke så utagerende som forhåndsrapportene tilsa.

Til å være et såpass staut, gammelmodig og baktungt manus, bor det mange muligheter i Gullvaags stykke - nok til at det er blitt fremført og heftig diskutert årlig i 60 år. Moum Aunes tolkning i år er både en formmessig vitalisering og et innholdsmessig «back to basics».

Gammelmodig musikk

Det kler stykket som fremstår majestetisk i det beste Olsok-været i manns minne. Rammen rundt oppsetningen er fortsatt unik i spel-verdenen. Selve symbolet på Spelets spesielle posisjon er orkestergraven med rom for fullt symfoniorkester og kor, der konkurrenter i beste fall må nøye seg med en håndfull musikere gjemt bort i et skur. Det er staselig.

Men like fullt: Til tross for flere sterke øyeblikk og helhjertet fremføring. Musikken er det som fremstår som mest gammelmodig. Hadde det ikke vært en idé å la de musikalske arrangementene gjennomgå en tilsvarende modernisering som manuset - i likeverdig respekt for opphavsmannen og tradisjonen, og et publikum anno 2014?

Anmeldt av OLE JACOB HOEL