Det er ikke til å legge skjul på at en konsert med Lionheart Brothers tidligere kunne være en ujevn fornøyelse. Magien de lager på plate, har hatt en tendens til å drukne i ullen, høy lyd, larmende gitarvegger og strobe-lys. Fredag var lydbildet – og dermed nyansene – på plass. Lyden var så god at øreproppene ble værende igjen i lomma. Men viktigst av alt: feelingen var der, og med den kom magien.
I Adresseavisen fredag uttalte vokalist Marcus Forsgren at han var «festival-kvalm», etter å ha spilt på utallige festivaler i sommer. Men spilleerfaringen har gjort bandet godt. Aldri har de vært mer samspilte, og aldri har jeg sett dem mer avslappa og kule på scenen. Kritikerroste «Dizzy Kiss» har helt klart gitt selvtilliten deres ekstra boost.
Fandenivoldskhet
Kanskje var de skuffa over at Blæst bare var halvfullt, ihvertfall var det en fandenivoldskhet over bandet som gjorde spesielt den første halvdelen av kvelden til en opplevelse. Et tilsynelatende tilfeldig sett ble heklet sammen ved hjelp av stemningsfulle, glidende støyoverganger. Her var det full kaoskontroll.
Selv om «Dizzy Kiss» er en ren pop-plate, er løvehjertene et shoegazer-band på scenen. De mest poppa låtene uteble, andre ble spilt i nye versjoner. Et tidlig høydepunkt var en seig og deilig versjon av «Down at my place». Et annet en herlig bråkete variant av «Bring it down». På radiohitten «50 souls and a discobowl», som også var siste låta før ekstranummeret, hørtes de derimot litt uinspirerte ut, som om de mistet litt av piffen mot slutten av kvelden.
Har løst live-koden
For de som ikke kjenner låtene godt, kan en konsert med bandet høres litt liktlydende ut. Lionheart Brothers har rett og slett en serie vendinger som utgjør sounden deres. Utfordringen de må ta med seg på neste plate er å videreutvikle denne. Både for sin egen del og for publikum.
Det var en glede å se at løvehjertene har løst live-koden, og evnet å skape fengende psykedelisk drømmepop også på scenen. Det blir spennende å se hvor veien går videre.
Ps. Jeg fikk dessverre bare med meg de siste låtene til supportbandet Truls And The Tress. Oslobandet har tydeligvis hørt mye på Arcade Fire og I'm From Barcelona, men var en fest på scenen. Den kommende debutplata «Ailanthus» anbefales. Uhørt.
