Allerede da Neil Young opptrådte på Roskildefestivalen tidlig i juli kom det, ikke minst her i avisen, rapporter om at han er i svært god form for tiden. I Oslo Spektrum fikk vi bekreftet at 2008-versjonen av Neil Young nesten kan sammenliknes med 1976-versjonen.
Det sier ikke så lite, for Neil Youngs karriere har vært som et alpelandskap, med skyhøye topper og dype daler. På midten av 70-tallet var han på sitt aller beste - og nå er han tilbake på samme nivå.
Kreativiteten er kanskje ikke den samme, det er lenge siden han har skrevet låter som går inn i rockehistorien. Men vitaliteten, innsatsviljen og den fandenivoldske musikaliteten i spennet mellom støy og skjønnhet er fortsatt på plass, enda han snart er 63 år gammel.
I Ekeberghallen i mars 1976 var jeg en svært ung mann. Jeg var på min første konsert med en av tidenes største rockartister, og jeg ble omtrent blåst overende der jeg satt på tredje eller fjerde rad.
Neil Young hadde med seg sine trofaste, bråkete feedbackfølgesvenner i Crazy Horse, og de hadde nettopp utgitt albumet «Zuma». De spilte flere låter derfra - og den hemningsløse gitarlyden som Neil Young er alene om i hele verden, satte seg i ryggraden. De spilte «Cortez The Killer» og Young sang: «Hate was just a legend, and war was never known».
De samme linjene gjentok han gang på gang i Oslo Spektrum, nærmest som en besvergelse. Sangen kom som nummer fem, den var lang og seig og rå, og den var høydepunktet i en fantastisk første avdeling der Young spilte på hele sitt register som hypnotisk gitarist og følsom, skjør vokalist.
Vi fikk høre eldgamle favoritter som «Hey Hey, My My», «Everybody Knows This Is Nowhere» og «Cinnamon Girl» før den usigelig vakre «Helpless» innledet en mer akustisk avdeling som inneholdt myke klassikere som «Heart Of Gold» og «Old Man». Publikumsfrieri, kanskje, men det var deilig å oppleve det.
Young satte seg ved pumpeorgelet og sang «Mother Earth», og da han gikk tilbake til gitaren og leverte «The Needle And The Damage Done», gikk tankene tilbake til hans opptreden på Kalvøya i 1992, da han avsluttet den samme låten ved å bukke mot solnedgangen. For «every junkie is like a setting sun».
Neil Young, gitaren hans, stemmen hans og tekstene hans, har vært med meg gjennom en stor del av livet, og ingenting tyder på at vi skal forlate hverandre foreløpig. De aller sterkeste opplevelsene og de beste sangene hans ligger nok noen år tilbake i tid, men han holder ut, han holder fanen høyt og han er trofast mot sine gamle venner.
Derfor gjorde det ikke så mye at konserten hadde en pussig dramaturgisk oppbygning. De beste sangene kom tidlig, mens siste tredel var slappere. Likevel bygde det seg opp til et nytt klimaks under «Powderfinger» før den litt utslitte «Rockin’ In The Free World» avsluttet det hele etter to timer.
Deretter gjorde Neil Young et modig valg. Han har dusinvis med egne klassikere han kan velge blant, men som ekstranummer kjørte han en sterk versjon av Beatles-klassikeren «A Day In The Life».
Jeg ble sittende litt perpleks, for jeg kunne like gjerne tenkt meg et kvarter med «Like A Hurricane» og forvrengt gitar - men gamle venner som gir deg overraskelser er mer interessante enn dem som ikke gjør det. De holder seg dessuten yngre enn dem som gjør alt som forventet. Neil Young er ung.
