Bokas jeg arbeider på stedets hotell. Hun er sammen med Jørn, og når han er hjemme fra sjøen, ligger de sammen, og hver gang er det like fint, men ikke mer, heller.
Hun har også ei venninne, Miriam. Hun er ei god venninne. Ikke mer. Alt er greit, helt på det jevne. I ei bygd der dagens høydepunkt er at hurtigruta legger til kai bare for å bakke ut igjen en time seinere, spennes liksom ikke forventningene altfor høyt. Likevel, når en kvinnelig sosialantropolog sjekker inn på hotellet, skaper det – uten at forfatteren gjør noe nummer ut av det – et sug i hovedpersonen, og blir en påminnelse om at det finnes en tilværelse utenfor hennes begrensede aksjonsradius.
Den gangen det var mennene som var deilige og fristende
Sterkt om å finne sin egen seksualitet og Gud i naturen
I romanen er nærmiljø og livsbetingelser satt. Hotellassistentens livsrom virker ufravikelig. Det virker også som om hun har innordnet seg dette. Men en nøktern dialog som det følgende avslører også en viss ambivalens:
«Miriam, spør jeg. Ja, sier hun. Er jeg uromantisk? Du er den mest romantiske personen jeg kjenner, sier hun.»
Mangfoldig utforsking av språk og sex
Supernifs, original og uforutsigbar
Hilde Stålskjær Osens blikk for de stedlige forutsetningene som skaper oss, og som vi kan bryte med eller bli værende i (avhengig av den indre driften), er nesten enestående. For til like med usikkerheten vedrørende eget flegma, er hovedpersonens innsikt i et eget opphav slående. Om mora heter det at hun må ha vært en som «leste bøker, som hadde flytta til byen, (…). Hun møtte pappa en jul hun var hjemme. Det var på juletrefest. Tilfeldigvis ble de gående rundt treet sammen. Og så fikk de meg …».
Less is more, lyder en gammel forfatterklisjé. «Vi bare kjører, så ser vi» er en slik roman. (Dessuten fri for klisjéer). Uten en gang å antyde hjertebank, begjær, savn, dragning mot alt mulig annet enn det som er innen rekkevidde, har debutanten lyktes så godt i å anskueliggjøre den dype lengselen mot nettopp alt dette som er bortenfor kaia og Shellstasjonen, og som et hjerte er fylt av.
Anmeldt av FARTEIN HORGAR
