Rockebula Skansen er som vanlig full av svartkledd ungdom. Men tirsdag 22. februar 1984 er ingen vanlig kveld.
Publikum står ikke ved baren med ryggen til scenen og mumler til hverandre, de er vendt mot scenen og de gliser. En kjekkas i hanekam roper «Spill Brilleslange, spill Brilleslange!» mellom hver låt.
Knutsen og Ludvigsen står på scenen, under kveldens dekknavn Nidarosdolmen og Frimurerlorntzen. De hadde egentlig tenkt å fokusere på duoens mer «voksne» sanger. Han i hanekam er en av mange musikere i salen. Han er vokalist i punkbandet Wannskrækk.
Ikke trønderrock
Wannskrækk skulle senere skifte navn til DumDum Boys, som sammen med Knutsen og Ludvigsen står for en linje i trondheimsmusikken som ikke alle helt har skjønt. «Trønderrocken» kommer ikke fra Trondheim, men fra Namsos. Den er en kombinasjon av lokal festmusikk og dype emosjoner.
Trondheimsrocken er mer leken, mer poporientert. Mens trønderrocken er noe så sjeldent som norsk rock med tydelig arbeiderklassefundament, er trondheimsrocken skapt av akademikerbarn som hang rundt Studentersamfundet i stedet for å studere.
Trondheimsrocken, eller popen om du vil, som vi kjenner den hos Knutsen og Ludvigsen, DumDum Boys og Tre Små Kinesere ville ikke eksistert uten det spesielle miljøet i det runde, røde huset på Elgeseter. Den ville ikke eksistert uten det spesielle trondheimslynnet, heller.
Plumpe vitser og avantgarde
Det ligger mening og engasjement bak det de holder på med, men det er som regel gjemt bak leken og innpakningen. Like viktig som hva som sies er måten det sies på. Ingen referanse er for høy, ingen ting for lav. Fotball og plumpe vitser passer like godt inn som referanser til surrealistisk teater eller avantgardistisk billedkunst.
Linjen i trondheimsrocken kan trekkes videre ut i kulturlivet. I spennet av skyhøye ambisjoner, ingen begrensninger og null pretensiøsitet passer mange, fra Erlend Loes «Naiv. Super» og kompisekspedisjonen «L», via Jo Strømgrens «A dance tribute to the art of football» og Elmgreen og Dragsets Prada-butikk i ørkenen i Texas, til Arve Tellefsens evige gutten-i-gata-sjarm eller Anne B. Ragdes kulturkollisjoner på Trondheims bondeland Byneset.
Hæsli å itj ha god tid
Det hadde vært lett å velge musikk av Dolmen og Lorentzen som er mer uttalt trondhjemsk. Deres voksenplate «Ned med Nidaros», eller Ludvigsens ambivalente hyllest «Træge Trondheim» – med tekstlinjen «det e så hæsli' å itj ha god tid».
Men «Juba Juba» er og blir høydepunktet. Deres siste album ble spilt inn i Trondheim, med en blanding av trøndersk galskap og den popkompetanse de hadde tilegnet seg på den foregående plateinnspillingen i Bergen.
Hør låtene fra plata i klippene til høyre.
Barnemusikkbyen
Det lå ikke i kortene at Dolmen og Lorentzen skulle drive med barneunderholdning. På Katedral-skolen og Studentersamfundet hadde de holdt på med popmusikk og revyviser som politiske låter. De funderte på hvilken musikalsk nisje det ville være enklest å markere seg i, og endte i «Barnetimen for de minste» der nivået ikke var avskrekkende.
Knutsen og Ludvigsen er helter for byens rockere. Motorpsycho er deres fremste disipler. De ble også profeter i egen by som barneunderholdere. Å jobbe med barn har høy status, og sånt gir resultater.
Trondheimsbaserte utgivelser vant Spellemannprisen for barnemusikk fire år på rad fra 2008 til 2011. Rasmus og verdens beste band vant to av prisene. Rasmus Rohde mener Knutsen og Ludvigsen fortjener statue i hjembyen. Kanskje bør den stå ved en tunnelåpning, med et fast lydspor med utvalgte tekstlinjer som denne:
Har du prøvd å snyte nesen mens du synger ompa?
Har du prøvd å plukke dyna opp med rumpa?
Rasmus Rohdes mor var skuespiller på Trøndelag teater og brukte forestillingen «Juba Juba» som barnevakt i 1984. Rasmus så den tolv ganger og ble påført varig Knutsen og Ludvigsen-syndrom. Som barne- underholder har han dratt strikken enda lenger enn forbildene, for eksempel med sangen om når farmor og mormor blir kjærester.
Å bo i tunnel er ikke fint nok, Rasmus og verdens beste band har en hel togstasjon som sin base. Den ligger på Skansen, bare noen meter unna den gamle Skansen-scenen.
Ikke en aften for småbarn
Når kvelden for 29 år siden er i ferd med å bli natt, sover lille Rasmus trygt i senga si, og det er bra. For på Skansen er det litt skummelt. Øystein Dolmen og Gustav Lorentzen har hatt en stor kveld, men er utrygge på enkelte i publikum.
De smyger seg ut av lokalet og er nesten ute når noen roper «Hei der!» Gustav Lorentzen trekker seg forskremt tilbake mot veggen mens en punker på to meter og 120 kilo presser seg mot ham, ser ned og spør:
«Koffor tok dokker itj sangen om grævlingen?».
