Den tradisjonsrike juleinnsamlinga til Adressa og Kirkens Bymisjon er kanskje en indikator på at det ikke stikker så dypt? Færre kroner har kommet inn, samtidig som antallet trengende har økt. Det er kanskje for mye å håpe på at julens egentlige budskap vil overskygge julestressets hvisken og kassaapparatenes bønn.

I julesangene er det stort sett de enkle tingene som gjelder. Det eneste vi ønsker oss er å komme hjem til jul, hvit jul eller bare noen å være glad i. Men i virkeligheten er svaret gjerne plysjtøfler, iPad og hjemmekino. Eller sushirulle og champagnevisp om du skulle ha alt.

Frelsesarmeens julegryter og fine ord til tross - den norske jula framstår også som en orgie i overflod og selvsentrert velstand. Tidligere var jul å unne seg det man ikke hadde mulighet til resten av året. Når vi koser oss som vi gjør året igjennom, framstår de traktorlignende handlevognene vi triller hjem i desember litt komisk. Vi skor oss for hungersnød selv om butikkene er stengt toppen to dager.

Julestress er blitt status på samme måte som tidsklemma. Vi skal ha det travelt. Med å bake kaker vi ikke spiser. Kjøpe ting vi ikke trenger. Med å vaske for kråka og fyre for naboen. Fylle adventskalendere med plastikk, hårspenner og godteri. Samtidig er det litt symptomatisk at noen av de fine tradisjonene, som å skrive julekort, besøke naboer, gå julebukk og besøke kirkegården, går i glemmeboka. Kanskje krever de for mye av vår tid istedenfor av våre penger?

Vi trenger en fest midt på vinteren. Likevel synes jeg jula har tatt en retning jeg ikke helt liker, og som jeg ikke har lyktes med å snu. Hvert år snakker vi om å handle mindre og leve mer. Likevel er det noe med forventningene om å gi og få som holder oss i gang. Ikke vil vi være dårlige venner og slettes ikke dårlige foreldre. Resultatet er at jeg halser rundt med handleposene de siste dagene før jul. Og jo nærmere vi kommer den 24, jo mindre kritisk blir jeg. Selv personer som har alt må jo få.

For noen er jula slett ingen fest. Presset på det materielle er nådeløst. Ei norsk familiejul er ikke for amatører, og slettes ikke for de som fra før sliter med å få endene til å møtes.

Men verst oppleves kanskje den emosjonelle fattigdommen. Biskop Rosemarie Køhn påpekte allerede for noen år siden at den norske jula var en egoistisk familiejul. Vi har liten tradisjon for å be til oss andre enn den nære slekta. Julas forventninger om samhold og familielykke er ikke selvsagt. Mange forteller at ensomheten blir ekstra påtrengende når glansbildet viser familieidyllen.

Jeg har tilbrakt nok julekvelder i eldreomsorgen til å vite at det finnes mange Reidun'er. De finnes i alle aldre og samfunnslag. De færreste kommer i avisa.

Det er mye fint med jula, bevares. Men jeg skulle ønske vi var litt mer rause med hverandre, utover når presangene skal betales og kredittkortene dras. Som rubrikkannonse ville det sett omtrent slik ut: «Enslig m/familie ønsker venner med god tid i jula. Betaler (dessverre) dårlig.»