Magiske øyeblikk er et samarbeid mellom Panter Tanter, den tyske performanceartisten Angie Hiesel og forskjellige kunstnere, skuespillere og musikere fra trondheimsmiljøet og fra utlandet. I tre dager er de blitt kjent med både hverandre og stedet de skulle bruke, det gamle friluftsbadet på piren. Resultatet er et konsept som utfordrer publikums forventninger til teater - i tillegg til å presentere øyeblikk som vil feste seg til netthinnen.

Interaktivt

- Vi skal tvinges til å bevege oss, hvisker en dame ved siden av meg. Foran oss er platting, stupetårn, fjord, himmel og gradvis skumring. Publikum har selv plassert seg langs kanten av plattingen, som om den var en scene. Som tilskuere forventer vi å bli servert en regissert opplevelse fremfor oss. Etter litt mumling hjelpes vi likevel på vei; med en kaffekopp i neven nærmest dyttes et par gutter ut i scenerommet - for å finne ut hvem som lager de frydefulle hvinene i damegarderoben. Og vi andre følger nølende etter, selv om dette for halvparten av oss er å bryte et stedets tabu. Magiske øyeblikk er en interaktiv forestilling hvor vi selv må plukke ut hva vi har lyst til å se - og det er tilfeldigheter som avgjør hvilke øyeblikk man tar med seg hjem.

Ligner en utstilling

- Forestillingen ligner mer en utstilling enn et tradisjonelt teaterstykke, hvisker en publikummer. Hun står stille og konsentrerer seg om én aktør. På en og samme tid serveres til enhver tid ulike tablåer på ulike steder. For eksempel: En dresskledd mann beveger kroppen i rolige, seige bevegelser. En kvinne kryper sakte over plattingen, iført blå badedrakt. Øverst på stupebrettet, et par i silhuett mot himmelen.

Bak oss, to damer på en benk; de skvaldrer om slanking. En dresskledd dame med hatt og veske iakttar damen i badedrakt, som møysommelig snegler seg over plattingen. I damegarderoben sitter to svartkledde damer med solbriller. De ser på oss - og vi, publikummerne, blir en del av det hele. Et fåtall blir sittende der de satt til å begynne med. De fleste virrer nysgjerrige rundt, fra damesiden til herresiden og tilbake igjen. Midt på plattingen står et TV-team og tar intervjuer.

En liten gutt kjeder seg - og vil hjem. Regien er slapp, men noen grep er tatt. På de ulike sidene går hendelsesforløpene i loop, slik at man i prinsippet kan få med seg det meste. Av og til dirigeres oppmerksomheten av lyd, som sang, samtaler eller utrop fra publikum. Men for det meste er forestillingen et anarki av små sekvenser.

- Næh, at dem kain finn på så my{rsquo} toillat, ler en overgitt publikummer. Hun iakttar en performance på herresiden, hvor en hårføner med hette brukes som bindeledd mellom to mennesker. Den ene putter stikkontakten i nesen - med uante og komiske konsekvenser for den andre.

Magiske øyeblikk er en til tider surrealistisk opplevelse. Ulikt annet teater tvinges vi til å delta - vi er blant aktørene og hvis vi er dristige nok kan vi til og med påvirke dem. Dette fører til spennende opplevelser, men også til dødpunkter, hvor ingenting skjer, eller hvor vi blir mer opptatt av settingen, av hverandre, og av at vi ikke vet hva som kommer til å skje nå eller når stykket eventuelt er ferdig. Siden gruppen er blandet, er også opplevelsen blandet - noen bruddstykker er rett og slett mer vellykket enn andre.

Rar erfaring

Det man sitter igjen med er ikke refleksjoner rundt for eksempel en historie eller en tematisk helhet, men kanskje først og fremst den rare erfaringen av å ha vært midt iblant skuespillere. Dette fører også til at mange av tablåene ikke får den nødvendige roen til å isolere seg som en «magisk» opplevelse. Den roen som trengs for å skape en fiktiv virkelighet, om enn bare for noen sekunder, blir borte i forvirringen. Likevel, som publikummer får man oppøvd evnen til selv å plukke ut hva og hvordan man vil se, noe som kanskje er like spennende.

Froda Holsten Gyldestad