Lungebetennelsen som truet konserten tidligere på kvelden må ha blitt blåst unna under lydsjekken, som saksofon-legenden brukte som en prøve på hvor hardt han kunne presse seg.
Starten på konserten var riktignok noe forsiktig og tilbakelent til Sanborn å være, men da han for alvor fikk prov på at lungene fungerte, smalt han til med flere soloer av det mer krevende slaget.
Og som om ikke det var nok: Kvelden nådde et slags merkelig høydepunkt da bandlederen trådde til som vokalist på klassikeren «Let The Good Times Roll» et stykke inne i det halvannen time lange settet.
14 år gammel spilte David Sanborn med storheter som Albert King og Little Milton. Siden ble det klassisk skolering på universitetsnivå, før han meldte seg på i den gjeveste rockdivisjonen med Paul Butterfields fenomenale band på Woodstock. Siden har han spilt både live og på plate med de ypperste innen rocken, ved siden av å holde jazzdelen av saksofonen ved like.
På Dokkhuset leverte David Sanborn Trio en heftig blanding av rock, blues og jazz. Mulig Sanborn kjente lungebetennelsen underveis og at det var derfor han var raus med å gi keyboardist Joe De Francesco rom. Men om så ikke var: De Francesco er så god at han ikke trenger å være sykevikar for å holde kvaliteten oppe. En rekke synth-partier var egnet til å yppe til strid, noe hovedpersonen ikke lot til å ha det minste imot. De Francesco og Sanborn jagde hverandre fremover på særdeles eggende vis i et musikalsk landskap som var preget av hovedpersonens unike evne til å favne flere musikalske sjangre på samme spennende vis.
Det er ingen grunn til å glemme sistemann i trioen: Gene Lake dokumenterte gjennom en flere minutter lang solo i «The Dream» at det er hold i påstanden om at han er en av jazzens ypperste batterister.
Anmeldt av Stein Slettebak Wangen
