Retro My Bloody Valentine: ISN'T ANYTHING (5) LOVELESS (6) EP'S 1988-1991 (6)
Fire stammende slag på skarptromma. Så: En voldsom bølge av lyd, brutal og jamrende, treffer meg midt i fleisen – før Bilinda Butchers svale vokalmelodi hjelper meg opp og stryker meg over håret. Fire minutter senere, etter blytunge slag og ømme kjærtegn om hverandre, og jeg skjønner at musikk aldri vil bli det samme igjen.
Omtrent sånn var det å høre «Only Shallow», første låt på My Bloody Valentine-albumet «Loveless» (1991) for aller første gang. Sonic Youth og The Jesus & Mary Chain var kanskje tidligere ute, men My Bloody Valentine fra Dublin gikk enda lenger i å perfeksjonere blandingsforholdet mellom sjøsyk støy og melodi, i å konstruere et svimlende, nitid byggverk av lyd, uten noensinne å miste poplåten av syne.
21 år senere venter vi fortsatt på oppfølgeren fra perfeksjonisten Kevin Shields og bandet hans, imens får vi følgende å sikle over: Remastrede utgaver av bandets to album, «Isn't Anything» (1988) og «Loveless» (1991, denne som dobbel cd med én remastret fra analog tape) samt to cd-er som blant annet samler bandets EP-er fra samme periode.
«Isn't Anything» har sine svorne tilhengere, og er utvilsomt en fantastisk debut. Men jeg synes fortsatt den er bitte litt nølende og løs i kantene. Det er lyden av et band i rivende utvikling, men i utvikling like fullt. Det er her du finner de mest konvensjonelle poplåtene, mens støyelementene er mer grumsete og søkende. Her kolliderer elementene framfor å gå opp i en høyere enhet, men selv om det spriker skaper friksjonen magi oftere enn det skurrer.
«Loveless» på sin side, kostet angivelig 2,5 millioner kroner å lage. Akkurat så dyr høres den ut, også. For meg er å høre «Loveless» er omtrent som å sitte i verdens nydeligste hage, plassert midt i verdens største trafikkmaskin, et steinkast unna Heathrow. Du sitter i stormens øye, det er en ro og sensualitet over «Loveless» som er nesten uforståelig med tanke på all den rødglødende lyden, alle detaljene. Der «Isn't Anything» låter instinktstyrt og spontan, er «Loveless» en nøye uttenkt.
At disse to platene er blant rockhistoriens påler, er imidlertid ikke noe nytt. Den virkelige godbiten i posen, særlig for oss som ikke sto midt oppi det der og da, er samlingen med bandets tre EP-er fra perioden 1988 til 1991, singelen «Feed Me With Your Kiss» med b-sider, fire sjeldne spor samt tre tidligere uutgitte låter. Og hjelpe meg, så friskt og vitalt det fortsatt låter! Det glødende trøkket i åpningen «You Made Me Realise» var et sensasjonelt potent statement fra et band som til da hadde irritert like mye som de imponerte. Videre er samlingen et fascinerende kart over bandets utvikling og ulike fasetter, i en råsterk låtrekke med odde avstikkere som tanngnissende «Glider», danseindie-flørten «Soon» og beatbaserte «Instrumental No 2».
Originalene står for mange tilbake som tilnærmet sonisk perfeksjon, og det er risikosport å tukle for mye med dem, om du heter Kevin Shields aldri så mye. I mine ører høres remastringen særdeles høflig og riktig ut, «Loveless»-versjonen remastret fra originaltapene er så å si kun volumjustert, mens versjonen fra analog tape høres om mulig enda åpnere og større ut enn originalen. Innpakningen for øvrig er pen, men sparsom med tilleggsopplysningene. Bortsett fra at de to «Loveless»-versjonene er mastret fra motsatt kilde enn det som står i omslaget, da (tenker Shields er fornøyd når han oppdager det).
For dem som allerede har platene i samlinga, er det diskutabelt hvorvidt forbedringen er stor nok til at man må ha disse utgavene, bortsett fra den obligatoriske EP-samlingen. Man kan også vente på vinylutgavene som angivelig er rett rundt hjørnet. Har du ikke disse platene fra før, er det ikke noe å diskutere. Dette er viktig pensum som fortsatt låter revolusjonerende bra – og like friskt i dag som for 20-25 år siden.
For fortsatt har ingen laget maken – og gudene skal vite at mange har prøvd.
