Det var i starten av oktober at kunstneren oppdaget at 700 kilo med treemner av poppel hadde forsvunnet fra arbeidsområdet ved Stiklestad nasjonale kultursenter i Verdal.
Leirdal var i gang med arbeidet til en utstilling ved Trøndelag Senter for Samtidskunst (TSSK) i Trondheim, men hadde en pause i arbeidet.
To dager senere ble trematerialet funnet på en adresse i Verdal. Politiet sa til Adresseavisen at det sannsynligvis dreide seg om en misforståelse.
- Det var en tullete historie og ingen misforståelse. Jeg sa til politiet at jeg lot være å anmelde hvis jeg fikk materialet tilbake. Og svusj, så var alt levert tilbake, sier Erlend Leirdal (52).
Her blir han gjenforent med de dypt savnede treblokkene sine
Poppel fra Stiklestad
Siden gjenforeningen med materialet har Leirdal jobbet på spreng for å bli ferdig med utstillingen «Skiftninger» som åpner på TSSK i kveld.
- Alle skulpturene er laget av poppel fra Olavshaugen på Stiklestad. Det er trær som har stått der siden før krigen. Tilfeldigheter gjorde at jeg fikk vite at trærne skulle felles, og at jeg fikk muligheten til å overta materialet, sier en fornøyd kunstner, som akkurat har lagt siste hånd på utstillingen da vi besøker ham i galleriet.
Seks store skulpturer plassert på gulvet møter oss inne i det nyoppussede rommet. På de hvite veggene henger det ingenting, bortsett fra diktet «Fremmed» av den danske poeten Paul Ia Cour (1902 – 1952).
- Diktet har et nesten zenbuddhistisk budskap, og ble et utgangspunkt for utstillingen. Det peker på at vi henger sammen med naturen; det er noen bånd her som vi må være obs på, sier han.
Utløser historier
Den trondheimsbaserte kunstneren har vært svært aktiv på den norske kunstscenen med flere separatutstillinger, gruppeutstillinger og utsmykningsoppdrag. Han er kjøpt inn av flere av de store kunstinstitusjonene. Likevel er det mer enn 10 år siden sist han hadde separatutstilling i Trondheim.
- Tre har så mange fortellinger i seg. I tillegg har vi nordmenn så mange referanser knyttet til materialet, det ligger så nært til oss. Alltid når jeg har utstilling kommer noen bort og forteller en historie om farfaren eller oldefaren sin. På den måten blir jeg en medforteller, sier han, og legger til:
- Egentlig kunne jeg ha dratt materialet inn i galleriet rett fra skogen. Kanskje ville det ha vært best.
Erlend Leirdal er en av 13 norske kunstnere som får tiårig arbeidsstipend fra Kulturrådet
Leirdal har jobbet med flere ulike materialer, men de siste årene mest med tre. Det kommer han til å fortsette med.
Tremateriale hans hjemmehavn
- Tremateriale er blitt min hjemmehavn. Det er en familiesvakhet, men handler også om å videreføre en tradisjon og et håndverk. Kanskje det er derfor jeg har laget en pullert, sier Leirdal, og peker på skulpturen med tittelen «I havn» – som nettopp kan minne om en litt overdimensjoner gul pullert.
I verket «The Coat», ikke ulik en menneskelig overkropp, har treverket i seg selv vært utgangspunktet.
- Jeg har beholdt mest mulig av emnet og bare flikket litt. Det kan vise til treet som noe som beskytter oss, og tradisjonen med å la oss omslutte av tre, forklarer han.
16-åring får spille med verdens beste musikere
Eventyret i vårt indre
Skulpturen «Strid», derimot, kan minne om en glidelås som har glidd fra hverandre, eller kalligrafiske tegn.
- Hvis jeg hadde visst hva det skulle bety, hadde jeg ikke laget det. Dette er ikke illustrasjoner med et bestemt budskap. I stedet peker kunsten på vår indre natur og gjør oss til medfortellere, sier Leirdal.
- Det går til helvete med den ytre verden. Bare i min levetid er det forsvunnet drøssevis med fugle- og dyrearter. Da må vi finne bilder og historier i vårt indre. Et eller annet sted må eventyret være, ellers blir det bare for trist.