Etter Jan Kjærstads store suksess med trilogien om Jonas Wergeland, «Forføreren», «Erobreren» og «Oppdageren» på 90-tallet, har de fleste av romanene han har skrevet på 2000-tallet duppet mellom ujevnt og skuffende, gjennomgående bedre og større tenkt enn skrevet.

Derfor er det overraskende og gledelig at «Berge» er Kjærstads mest interessante og vellykkede roman siden nettopp «Forføreren» (1993). I tema og innhold spiller den opp et sted mellom den og «Rand» (1990), Kjærstads mørkeste og kanskje beste roman.

Som «Rand» er «Berge» en Oslo-roman med brutale drap i sentrum. Blikket på byen er lysere og mer pasjonert. Til gjengjeld er det bestialske massedrapet som handlingen spinner rundt, på en høvding i Arbeiderpartiet og hans familie, inkludert datter som var en stigende politisk stjerne, et omdreiningspunkt som gjør romanen ekstra ladet.

Drapet på en gruppe mennesker i den norske politiske eliten ryster Norge i romanen. Hendelsen skjer 23. august 2008, men det er vanskelig å lese romanen uten å assosiere sterkt med 22. juli 2011. Det er et drøyt, dristig og effektivt grep, i en roman som hyller fortellingens kraft og muligheter, samtidig som han pisker nordmenn for fantasiløshet og krav om enkle svar.

foto

Historien er fortalt i tre deler, fra tre perspektiv. En journalist, dommeren i rettssaken og den tiltalte fører ordet. De tre inngangene til samme historie, er fortalt på typisk kjærstadsk vis, tidvis vel utflytende i detaljer og pasjoner. Han bruker likevel grepet strammere og mer effektivt enn i Wergeland-trilogien, hvor han strakk lignende grep vel langt, etter svært god start.

En halvgammel kvinnelig stjernejournalist på hell, en distingvert anglofil dommer og en litt uavklart type som tiltalt for udåden gir rik anledning for Kjærstad til å skildre og pirke i nyere norsk mentalitet. Hvor mye romanen egentlig sier om politikk, media og Norge etter 22. juli kan og bør diskuteres, men innsirklingen av de grufulle drapene gjennom tre berørte parter gir romanen en effektiv og engasjerende motor.

«Berge» er bedre på journalisten og dommeren enn på tiltalte. Det skyldes både stil og innhold. Selv om det er mulig å la seg irritere av romanfigurenes kjærstadske utlegninger om henholdsvis sandwich og cocktails, er det samlede grepet om «Berge» så vellykket at det gir oppdrift og samtidssnert til en roman som nærmer seg et nasjonalt traume med en raffinert letthet.

Anmeldt av TERJE EIDSVÅG

Les også Kjærstad-anmeldelsen «Onanisten som visste for mye»