Jan Garbarek har stått øverst på plakaten under Trondheim Jazzfestival, og han skuffet ingen i den fullsatte salen på Brattøra fredag kveld.
Garbarek, som stadig turnerer Europa rundt, spiller svært få konserter i Norge. Trondheim Jazzfestival gjorde derfor et kupp da de fikk ham til Trondheim. Men han er halvt trønder, og som nobelprisvinner May-Britt Moser sa da hun introduserte konserten, er 8. mai en spesiell dag for ham, siden hans polske far var krigsfange.
Garbarek virket også svært inspirert da han inntok scenen sammen med Rainer Brüninghaus på tangenter, Yuri Daniel på bass og Trilok Gurtu på mange slags slaginstrumenter.
Garbarek er så rutinert at han aldri spiller en slapp konsert. Men rutine kan også være et problem; man kan lett gjenta seg selv.
I flere sekvenser fredag kveld hadde jeg inntrykk av at Garbarek gjorde nettopp det. Han er alltid på jakt etter den perfekte tonen i saksofonen, og da kan musikken bli stillestående.
I kongressalen på Clarion konsentrerte han seg lenge om norsk folkemusikk i jazzversjon. Garbarek spilte sopransaksofon og ble periodevis for tilbakelent i mine ører.
Men Trilok Gurtu er et fyrverkeri av en musiker, og han lot ikke sin mangeårige samarbeidspartner i fred. Gurtu, med sine asiatiske røtter, skapte de nødvendige kontrastene til Garbareks nordiske kjølighet, slik at det begynte å gnistre etter hvert. Særlig da Garbarek i andre halvdel av konserten tok fram tenorsaksofonen og fant fram skarpere, kortere toner.
Da Garbarek tok fram ei fløyte i duell og samspill med Gurtu, ble kontrastene ekstra tydelige. Folkemusikk fra ulike verdensdeler går godt overens.
I enkelte passasjer var det nære på at bandet nærmet seg traust og gammeldags jazzrock. Men Garbarek, Brüninghaus, Daniel og ikke minst Gurtu er så kreative musikere at det aldri ble kjedelig.
Den fullsatte salen belønnet selvfølgelig bandet med stående applaus og fikk et inspirert ekstranummer som bonus. Jan Garbarek på Trondheim Jazzfestival innfridde de høye forventningene.
