Også blikket en ser verden som endrer seg her oppe. Du venner deg ikke bare til mørket, du ser en annen vei. Nordover og østover.
Jeg befinner meg i et satsningsområde. Penger strømmer til Troms og Finnmark i disse dager. Det snakkes om metall i fjellene, olje på havbunnen og om kommersiell trafikk gjennom nordøstpassasjen. I historisk tid har denne veien vært stengt av isen. «Vega» het det første skipet som klarte å komme seg gjennom til den andre siden, sist på attenhundretallet. Adolf Erik Nordenskiöld het den finlandssvenske oppdageren som førte skipet. Turen kostet nesten han og mannskapet livet, og den tok et år.
Lenge før Nordenskiöld fant veien gjennom polhavet, hadde man lett etter en slik rute nordover og østover. Det var ikke bare eventyrlyst som drev folk. Det var penger. For ferden gjennom Nordøstpassasjen, fra Barentshavet langs Sibir til Beringstredet, var en snarvei til Japan og Kina. Fant man en vei gjennom isen, fant man en rute som tok halvparten av tiden man hadde brukt så langt på turen via Suezkanalen.
Gjennomseiling nummer to drøyde 40 år. De seilte fra Oslo 24. juni 1918 og nådde i Alaska 27. juli 1920, men det er først i våre dager at man kan snakke om noe vesentlig trafikk denne veien. I september 2009 seilte for første gang to lasteskip gjennom passasjen uten hjelp. I dag har Russland åpnet opp for norsk skipsfart, og ettersom polisen minker, øker trafikken. Selv i dag er passasjen kun seilbar om sommeren, men ruta brukes nå kommersielt. I 2011 ble det gjennomført hele 34 seilaser denne veien, og i november 2012 tok tankskipet «Ob River» 134738 kubikkmeter flytende naturgass fra Melkøya utenfor Hammerfest til Japan via nordøstpassasjen.
For norsk skipstrafikk er gevinsten av denne snarveien enorm. Rundt fire millioner kroner kan en reder spare på å legge ruten fra Kirkenes til Japan gjennom polhavet, så det er ikke rart at det er spenning rundt denne nye ruta. Ikke minst i Finnmark. Alle som skal denne veien må passere norsk farvann, og Nordkapp byr på kort innseiling fra losstasjonen til havna. Der kan man ordne mannskap, reservedeler, drivstoff, spylevann og proviant. Kystverk og lostjenester vil få nye oppdrag og hotellene vil få økt belegg. Ja, en økt trafikk gjennom nordøstpassasjen heter det, vil gi ringvirkninger for hele landsdelen.
Her jeg sitter, vet jeg at det er enda drøye uker før sola er tilbake. At polene smelter. At nordlyset vil kunne flamme opp over himmelen når som helst – og at supertankerne kommer. En vei som har vært stengt, er nå åpen. Hurtigruta passerer. Det er nok ikke slike småskip som skal krysse ishavet. Skipene som drar den veien må være bygd for helt andre forhold. Alle vet at skrur en oljetanker seg ned i isen, kan konsekvensene bli fatale. Og oljen skal ikke bare fraktes gjennom dette strabasiøse farvannet. Den skal letes fram. Havet her i nordøst er dypt. Det er langt til fastlandet. Langt ute på dyphavet planlegges installasjoner på havbunnen som skal kunne pumpe oljen direkte på land.
Mørket senker seg. Perspektiver og maktforhold vrir og vender på seg. Det kjennes hett her, midt i vinteren. Verden puster meg i nakken. Snart kommer storkapitalen, oljeselskapene og deep sea-drillerne vår vei. Jeg åpner vinduet. Verden er stille. Havet utenfor kontoret mitt glinser. Svart som råolje.
talen@online.no