Direkte til statsminister Francis Hagerup klaget Hamsun i desember 1897 at han var «offer for en anonym rå og voldsom forfølgelse», men at politiet ikke trodde på ham og ikke tok saken alvorlig nok. «For ikke mange Dage siden blev min Forlovede og jeg under Spadserture i byen forfulgte af ikke mindre end otte Mand, fordelte i fire Afdelinger,» skrev Hamsun i brevet til Hagerup.
Ifølge Hamsun hadde forfølgelsen pågått i over to år, med en utspekulert brevterror som det sentrale virkemidlet i forfølgelsen mot ham. «Det gaar saa vidt, at Breve til mig, der lægges i Kasse i Kristiania og kun skal ud til Aas Station, hvor jeg bor, opsnappes, forsvinder sporløst og kommer aldrig frem.» På dagen 50 år er etter sin død er Knut Hamsun mer levende enn noensinne, som forfatter, tenker og politiker, privat og offentlig person. Det lange og rike dikterlivet er stadig gjenstand for inngående granskning. Selv etter mange biografier, sjelelige og litterære analyser står mange spørsmål ubesvart. Om hundre år er allting glemt, skrev Knut Hamsun engang, uvitende om hvor lite glemt han skulle bli. 105 år etter huskes også den langvarige forfølgelsen av forfatteren - som et av de store mysterier i Hamsuns liv.
Selv var Hamsun overbevist om at det var forfatterinnen Anna Munch som sto bak. Ifølge biografen Robert Ferguson var hun etter et foredrag Hamsun holdt i Trondheim i 1891 blitt «erotisk besatt» av forfatteren og var preget av en sykelig kjærlighet til Hamsun i mange år siden. I 1890-årene kan dette ha gitt seg utslag i den plagsomme brevterroren, som ikke bare rammet Hamsun selv, men også etter hvert Bergljot Goepfert, den unge trondhjemsdamen som dikteren ble kjent med i 1895 og gift med i mai 1898. Sjikanøse, anonyme brev om Hamsun ble også sendt til Bergljots fraskilte mann og hennes far, redaktører og forleggere. Mens Hamsun var sikker på hvem som sto bak, var politiet i tvil. Ved Kristiania politikammer ble mistanken faktisk rettet mot Hamsun selv, bl.a. på bakgrunn av vurderinger av skrivepapir og håndskrift foretatt av stadskjemiker Schmelck. En lignende mistro hadde den tilkommende svigerfaren, Thomas Bech, mangeårig kaptein i Nordenfjeldske Dampskibsselskap i Trondheim. Dette kunne være noe forfatteren stelte i stand for å få oppmerksomhet, mente man.
Norsk Rettsmuseum
Brevet til statsminister Francis Hagerup befinner seg i dag i Norsk Rettsmuseum på Kalvskinnet og er blant det store materialet som det nye rettsmuseet for tiden gjennomgår av ulike samlinger fra justisetatene landet rundt. Fra før er brevet kjent i en unøyaktig avskrift, gjengitt i «Den rettspsykiatriske erklæring om Knut Hamsun». I samlingen av Hamsuns brev, er avskriften gjengitt som brev S48 i syvende bind, supplementsbindet, som ble utgitt av Gyldendal i fjor.
Redaktør Harald S. Næss skriver her at originalens eier er ukjent. Svaret er altså at det pr. i dag beror i Norsk Rettsmuseum i Trondheim, der museets daglige leder, Johan S. Helberg, pakker det ut av et omslag merket «Hamsunske Sag», fra en større mappe som bl.a. inneholder dokumenter om anarkister og andre tvilsomme elementer i det norske samfunnet i årene omkring forrige århundreskifte.
Hamsun ble skygget
Den «hamsunske sak» ble åpenbart betraktet som noe tvilsom ved Kristiania politikammer i slutten av 1890-årene. En etterforskningsrapport fra politiinspektør M. Rønnevig tyder også på at politiarbeidet var preget av mistillit til Hamsun. Rapporten, datert 18. januar 1898, beskriver i detalj hvordan politiet har arbeidet med saken på senhøsten i 1897, og den ser også ut til å forklare den fysiske forfølgelsen som Hamsun beskriver i brevet til Hagerup. Forfatteren var nemlig fra 11. november og over flere dager fotfulgt av en gruppe politifolk, som arbeidet to og to. Slik hadde politiet satt inn større ressurser enn det Hamsun var klar over.
Dessverre for ham, ser det imidlertid ut til at etterforskningen hadde som mål å få bekreftet mistanken mot Hamsun selv. Bl.a. ble det vist til forfatterens fortid som postfører, og erfaringer derfra han kunne ha nyttiggjort seg i den angivelige brevterroren. Men noe sikkert kunne politiet ikke si. En dansk skriftekspert mente at håndskriften i brevene ikke var forfatterens egen. Regningen fra denne eksperten, skuespilleren (!) Johannes Marer i København, ligger for øvrig i saksmappen, sammen med en bekreftelse på at Marer hadde fått utbetalt 250 kr fra politiet.
17 spørsmål
Etterforskningsrapporten avsluttes med 17 spørsmål som politiet gjerne ville ha svar på, bl.a. dette: «Har Hamsund boet i Trondhjem og itilfælde hos hvem, og hvem var da hans omgangsvenner.» Hensikten med disse spørsmålene var trolig først og fremst å konsentrere saken til forholdet Knut Hamsun/Bergljot (Bech) Goepfert og Bergljots oppbrudd med sin østerrikske ektemann. Om Hamsun ble forelagt alle spørsmålene, er usikkert. Men i et brev til oppdagelsessjefen ved Kristiania-politiet fra mars 1898 (brev S50 i Næss' supplementsbind) hevder Hamsun at det ikke er noen slik sammenheng ettersom brevene begynte å komme et år før han og Bergljot ble kjent.
Knut Hamsun fikk ikke noe svar på brevet til statsminister Hagerup, som vi nå vet ble oversendt til Kristiania politikammer. Det manglende svaret fra Hagerup beklaget Hamsun seg over i et brev til stortingspresident Viggo Ullmann (26. mars 1898, S51), uten at det hjalp. Politiet la ikke mer arbeid i den «hamsunske sak».
Men Hamsun glemte den ikke. Så sent som midt i 1930-årene fikk han en fransk skriftekspert til å gå gjennom prøver av Anna Munchs håndskrift. Dette skjedde etter at Munch i et brev til Hamsun før hun døde i 1932, forsikret ham om at hun var uskyldig. Dette trodde Hamsun åpenbart på, for i et brev til sin advokat Sigrid Stray slo han fast at alt han hadde beskyldt Anna Munch for var «rivende galt». I stedet rettet han nå, nesten 40 år etter, mistanken mot et annet bekjentskap fra 90-årene, Lilly Lous. Konklusjonen fra den franske skrifteksperten sannsynliggjorde imidlertid at Anna Munch var den hemmelige plageånden - og blant biografene har dette vært den vedtatte «sannhet» til nå.
PER CHRISTIANSEN