Mandag kommer omsider debutalbumet til Gåte. I et par år har de vært det store håpet til trøndersk - og etter hvert norsk - rock. Etter suksess med EP tidligere i går, er det noe frekt og friskt ved å debutere med et album uten sangene derfra. Til gjengjeld har de hentet fram og nygjort sin kanskje mest trollvakre ballade, «Solbønn» fra deres første EP. Ellers byr plata på bandets egenartede versjoner av folkeviser og folketoner, samt to tonesatte dikt av Astrid Krog Halse fra Meldal. «Bendik og Årolilja» har snurret en tid på radio. Dens saftige møte mellom tung rock og sanselig folkemusikk er betegnende for plata, som altså ikke er oppkalt etter skogvokteren i «Harry Potter». Ved første møte kan plata virke litt seig og tung. Kombinasjonen av tung rock og folkemusikk kan lett få et slags 70-tallspreg. Heldigvis går Gåte både lengre og bedre enn Saft, Folque og YM-stammen, for å trekke noen linjer i norsk rock. De går også lengre enn Kari Rueslåttens «Spindelsinn» som hadde lovende tilløp langs beslektede stier.
På sitt beste tar Gåte folkemusikk til uventede og mektige steder på «Jygri». Instrumentalene, særlig powerballaden «Bruremarsj fra Jämtland» viser at Gåte er et band i ordets beste betydning. Det er likevel vokalist Gunnhild E. Sundli som gjør Gåte til et av de beste kortene til norsk rock akkurat nå. Ungjenta har varme og karakter nok i røsten til både å levendegjøre tekstene og til å matche det mørke og ellers maskuline lydbildet. Aller best kommer dette til uttrykk i «Snåle mi jente» i effektiv miks med mor («Mom Sundli» som det står på omslaget), og i mantra-lignende «Kara tu omna». Tilnærmingen til tungrock gjør at Gåte tidvis låter like mye som fortiden som framtiden til norsk rock, men bruk av elektronikk og strykere, samt kombinasjonen av alt, gjør at «Jygri» til ei plate som vokser og langt på vei innfrir de store forventningene. Etter at unge og halvgamle nordmenn har dyrket irsk folkemusikk et par tiår, er dette plata som vil gi norsk folkemusikk et ungt, stort og nytt publikum. Nordisk mytologi i rocken er ikke lenger forbeholdt ekstreme metalband som ikke kan synge.
Høydepunkter: «Snåle mi jente» og «Solbønn»
Anmeldt av TERJE EIDSVÅG